Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

«Vi har valgt å tro at  vi kan få tilbake et godt liv»

Ekteparet Einar og Laila Buø prøver å snu savnet etter sønnen Johannes (14) til noe positivt. FOTO: Anders Fjellestad

«Vi har valgt å tro at vi kan få tilbake et godt liv»

Sist lørdag avduket Einar og Laila Buø minnesmerket etter sønnen Johannes (14). Det var vondt, men godt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.10.2012 kl 17:16

Det har gått ett år og tre måneder siden 22. juli 2011. Dagen Johannes Buø (14) fra Longyearbyen ondskapsfullt ble revet bort fra pappa Einar, mamma Laila og lillebror Elias. Siden har livet til familien vekslet mellom sjokk, sorg, fortvilelse – men også gode øyeblikk.


Sterkt og følelsesfylt

Smilende tar ekteparet Einar og Laila Buø imot Svalbardposten hjemme i Vei 224. Et par dager er gått siden de sto utenfor Svalbard kirke og avduket minnesteinen etter eldstesønnen. Det var både vondt og godt.

– Jeg gru-gledet meg til den dagen. Seremonien var veldig sterk og følelsesfylt. Samtidig var det godt å stå der så nakne og sårbare som vi gjorde. Det føltes godt å få dele sorgen og savnet, sier Laila Buø.

Selv om minnesteinen skal minne og hedre Johannes, håper ekteparet at også andre kan finne styrke og trøst i skulpturen.

– Den er universell, det er byen som fikk en minnestein. Den kan kanskje også gjøre det lettere å formidle det som skjedde til de yngste barna, sier Einar Buø.


Fulgte rettssaken

Det siste året har nærmest vært en hinderløype av begivenheter: den første bursdagen, mørketida, jula, soldagen, rettssaken, ettårsdagene for 22. juli og begravelsen. Einar og Laila kaller derfor lørdagens avduking for «siste milepæl».

– Det eneste som gjenstår er erstatningssaken, og den mener vi egentlig ikke noe om. Den går sin gang, sier Einar.

Begge fulgte med på rettssaken fra Longyearbyen i vår. Både de og Elias var også til stede i Oslo tinghus den dagen obduksjonsrapporten til Johannes ble lagt fram. I flere uker tok rettssaken mye av energien og fokuset. Selv om det gjorde vondt å se gjerningsmannen og høre alle smertefulle fakta, var de ikke i tvil om at det var riktig for dem å følge rettssaken.

– Slik kunne jeg bli ferdig med det. Jeg kunne gå høsten i møte og samtidig vite at jeg hadde fått alle fakta. Det gjorde meg ikke noe godt der og da, men i ettertid var det riktig. Ting er skumlere når de står med spørsmålstegn, enn når de står med utropstegn, sier Laila.


Stiller opp

Gjerningsmannen ofrer de færrest mulig tanker. Det samme gjelder politiets utrykning og svikten fra ansvarlige myndigheter da det gjaldt som mest.

– Alt er bare trist, og det er kun én som har skyld. Dommen setter et punktum. For oss er det viktigste at han blir buret inne og får sin straff, sier de.

Familien har fått god hjelp lokalt, både fra kirka, Sysselmannen, sykehuset, men også fra helsevesenet i Troms. Minst like viktig har sysselmannsførstebetjent Per Andreassen vært.

– Han har vært der for oss fra dag én. Vi har blant annet brukt ham som et slags filter til obduksjonsrapport og bilder fra åstedet. Han har sett på det først, og så vist det til oss. Per var også med oss på Utøya og i rettssalen. Han har vært en fantastisk støtte hele tida, sier Einar.

Ekteparet har vært på Utøya tre ganger, sist gang på ettårsdagen for tragedien. De er svært takknemlige overfor alle som har stilt opp for dem i den vanskelige tida – gamle venner de alltid har visst var der, og nye venner de ikke visste om.


«Tusen klemmers dag»

Mennesker som har mistet noen, opplever enkelte ganger at andre skygger unna. Noe slikt har ikke familien opplevd i Longyearbyen.

– Nei, klemmene sitter ennå løst. Da vi kom opp til Svalbard i fjor, ble vi tatt kjempegodt imot. Men da vi kom opp nå i høst, var mottakelsen enda varmere, sier Einar.

– Lørdag kaller jeg bare «de tusen klemmers dag», legger Laila til.

Ekteparet ser at det kan være vanskelig for enkelte å forholde seg til dem, men sier at ingen har dødd av for mye omsorg.

– Rett som det er, spør folk meg «går det bra?». Da tenker jeg at de vil at jeg skal svare ja, så det gjør jeg. Men for et par uker siden, da jeg var ute og gikk, spurte en jeg møtte: «hvordan går det, egentlig?». Da forteller jeg sannheten, at det går opp og ned, sier Laila.

– Ja, hvordan går det egentlig med dere?

– Det går opp og ned. Sommeren var helt pyton, og jeg fant ingen ro. Rettssaken var nettopp unnagjort, og vi var totalt utslitte. Jeg gruet meg også til å komme til Mandal, til kjellerleiligheten der vi var da det smalt, sier Laila.


Valgte å være åpne

Sommeren ble tøff, slik de fryktet på forhånd. Enkelte ganger så ille at de ikke hadde lyst til å gå i butikken der de kunne risikere å støte på kjentfolk. Langt bedre ble det da familien kom opp til Svalbard igjen etter sommeren.

– Det var helt euforisk og godt. Jeg hadde masse energi, den siste måneden har derimot vært tung igjen, medgir Laila.

Tross det beintøffe sorgarbeidet og savnet, viser ekteparet en imponerende styrke. Begge er for lengst tilbake i full jobb, og er innstilte på å gå videre.

– Livet består av valg, og vi har valgt å tro at vi kan få tilbake et godt liv. For oss har det fungert å være åpne. Vi bruker mye energi, men vi får også mye tilbake. Derfor har det også vært viktig å jobbe, det har vært godt å kunne flytte fokuset over på noe annet, sier de.

– Dessuten lar vi følelsene komme når de kommer. Da jeg for eksempel leste programmet til lørdagens seremoni, kom tårene, sier Laila.


Johannes er med

Nå venter en ny mørketid og nye hverdager. Yngstesønnen Elias klarer seg bra, og familien gleder seg over å bo i Longyearbyen.

– Vi har det bra her, og en vennefamilie av oss har nettopp flyttet opp hit. De skal være med oss på julaften. I tillegg kommer stadig venner av Johannes på besøk, sier Laila.

– Hvordan har dere forandret dere som personer?

– Ting blir mer tydelige. Jeg har alltid vært glad i naturen, men nå er sanseinntrykkene så mye sterkere, svarer Einar.

Laila nikker og legger til:

– Jeg har blitt flinkere til å tenke etter før jeg svarer ja eller nei til ting. Enkelte ganger vil jeg si nei, men samtidig tenker jeg: «Jo, dette kan du ha godt av, så si ja», sier hun.

Det ufattelige savnet prøver de også å snu til noe positivt. For den glade og morsomme gutten som fikk vennene til å bryte ut i latter, er fremdeles med dem. Det er minnene og de gode stundene de konsentrerer seg om nå. At de må reise fra landets nordligste by til landets sørligste by for å komme til graven, betyr lite.

– Graven er kun et fysisk minne, dessuten har vi fått et fysisk minne her også med minnesmerket. Johannes er uansett med oss hele tida. Der vi er, er også han, sier de.

Se bildet større

Johannes på Camp Svalbard 2009. FOTO: Mari Tefre

Se bildet større

På Camp Svalbard på Rudmosepynten og Nordenskiöldbreen i Billefjorden august 2009. Fra venstre: Torje Hanssen, Inge Skadberg, Johannes Buø, Erlend Foss Telstø og Sondre Hvedding Krogstad. FOTO: Mari Tefre

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!