Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Vi bryr oss

De fleste av oss bærer på følelser og opplevelser vi ikke ønsker å dele med andre. Alle har sine innerste grenser, der få eller ingen slipper innenfor.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Men noen ganger er det akkurat det å dele tankene med andre som kan gjøre dem utholdelige. Likevel er vi redde for å fortelle om hva som plager oss, og hvis noen spør hvordan vi har det, svarer vi «bare bra», selv når vi ikke har det så bra og egentlig kunne trengt en klem og noen å dele tankene med. For noen kan det skille liv fra død at de har noen å snakke med, noen som kan lytte, noen som kan være med og bære den tunge børa. Men veien til å innrømme at man trenger hjelp er ofte lang.

Dessverre er det fortsatt tabu å ha psykiske problemer, det forventes at man skal ta alt på strak arm, rekke over stadig mer på stadig kortere tid, ha en god jobb, spennende fritidsinteresser, mange venner, mye penger, og ikke minst, være lykkelig. Lykkekarusellen spinner fortere og fortere, og den som ikke klarer å henge på, faller utenfor. Tror vi. Kanskje hadde det vært lettere å være lykkelig hvis det også var rom for å være lei seg innimellom.

Kristine Grimseth tok en råsjans da hun i februar stod fram og fortalte sin historie. Hun delte sine tanker med Svalbardpostens lesere for å vise andre som har det vanskelig at de ikke er alene. Og med det åpnet hun en dør, og satte i gang en debatt som dette samfunnet trenger. Hvordan har vi det egentlig? Vi er heldigvis stort sett skånet for sykdom, elendighet og død her på Svalbard. Det er ingen ventetid på sykehuset, og eldre mennesker er et sjeldent innslag og stort sett bare noe som kommer og går med cruisebåtene. Noen få av innbyggerne er over pensjonsalder, de andre er unge og sterke, og jobber dag og natt for å tjene penger som kan omsettes i den nyeste skuteren, soveposen, primusen, bilen eller båten. Det konkurreres i å ha vært lengst nord, sør, øst og vest på Svalbard, å ha vært flest ganger i nærkontakt med isbjørn og å ha det nyeste og beste utstyret. Er det rom for å ha psykiske problemer i et sånt samfunn?

Kristine ga oss det svaret. Hun visste ikke hvordan hennes historie ville bli tatt imot, men tok sjansen likevel. Det hun møtte var forståelse, og en overveldende respons fra folk som har opplevd noe lignende selv. For Kristine ble hennes opplevelser snudd til noe positivt da hun turte å snakke om dem. Fordi hun var så modig, fikk sykehuset og Lokalstyret øynene opp for at det finnes folk her i byen som trenger hjelp og noen å snakke med. Nå som det kommer et psykologtilbud i Longyearbyen, er det bare å håpe at de som trenger det tør å benytte seg av det. At de antatte mørketallene kommer fram i lyset og at det blir enda mer åpenhet rundt temaet.

Neste gang du møter noen du kjenner, så vis at du bryr deg, og ta deg tid til å høre hvordan de egentlig har det.

God helg.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!