Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Ulrika, jeg må dessverre skyte

Det var ikke med lett hjerte at Ulrika og Tommy Sjöö Frantzen felte isbjørnen. FOTO: Birger Amundsen

– Ulrika, jeg må dessverre skyte

Til slutt hadde han ikke noe annet valg. Tommy løftet revolveren, spente hanen og siktet mot hodet på bjørnen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
05.04.2013 kl 15:05

– Vi hadde spist frokost, og jeg lå på køya og leste. Tommy kom og la seg sammen med meg. Alt var så rolig. Plutselig hørte jeg en lyd, som fra en fjern snøskuter. Tommy reiste seg og tittet ut vinduet som vender ned mot sjøen, men så ikke noe, forteller Ulrika Sjöö Frantzen.

Det var palmesøndag ved 12-tiden. Ulrika og mannen, Tommy Sjöö Frantzen, holdt til i den gamle fangsthytta i Hyttevika, like nord for Hornsund. Det var vindstille og sol fra en skyfri himmel. Hytta de holdt til i ble bygd i 1907, og er en av de mest tradisjonelle fangsthyttene på Svalbard. Det var blant annet her Wanny Woldstad overvintret flere sesonger i 1930-årene. Hytta er solid bygget, med kraftige vinduslemmer boltet fast som beskyttelse mot isbjørn. Under besøk på hytta er de to lemmene fjernet, for å slippe lys inn i den ellers så mørke hytta.

Tommy og Ulrika er fastboende i Longyearbyen, og hadde kjørt sørover med hver sin snøskuter dagen før, for å tilbringe påsken på hytta 180 kilometer unna.


En gapende åpning

De to ventet besøk av et vennepar, som holdt til i en hytte i Van Keulenfjorden lenger nord, og trodde det var de som kom.

Plutselig oppdaget Ulrika en bjørn mot det lille vinduet på sørenden av hytta, like ved køyene. Bjørnen trykket den svære labben mot glasset. Glasset ga etter, og i neste øyeblikk ble hele vindusramma trykt inn i rommet. Det viste seg at ramma var hengslet i underkant, og holdt fast i overkant av en eneste spiker. Nå gapte en stor åpning mot dem. Den ble senere målt til å være 87 ganger 40 centimeter. Bjørnen stakk hodet og halve overkroppen inn åpningen, og viste på alle måter at den aktet seg helt inn.

Tommy hadde revolveren liggende på en hylle like over vinduet, og innså at det ikke lot seg gjøre å få tak i den uten videre. Ulrika fikk tak i signalpennen, og fyrte av et knallskudd like ved siden av bjørnehodet. Bjørnen lot seg ikke stanse av smellet, bare ristet litt på hodet.

– Vi diskuterte etterpå om bjørnen kunne vært døv, siden den ikke reagerte noe særlig, sier Ulrika.


En forbannet bjørn

Tommy gjorde flere forsøk på å få tak i revolveren, uten å lykkes. Ulrika fyrte av tre skudd til med signalpennen, uten særlig reaksjon. Bamsen hadde bestemt seg, den skulle inn.

– Jeg hadde ikke flere knallskudd igjen, og tok derfor en kopp og kylte i hodet på den. Men den brydde seg ikke, sier hun.

Paret vekslet ikke et eneste ord mens dette sto på. Det var en innett kamp om å få bjørnen ut av hytta.

– Han bare tittet, og så ut til å bli mer og mer forbannet. Den skjøv fram underleppen, blåste og så i det hele tatt ikke god ut. Så tok jeg skuterstøvlene og kastet en etter en i hodet på den, uten at heller det hjalp, forteller hun.

Hytta er nøktern, som alle slike fangsthytter er, med et lite bord under vinduet, en benk og et par stoler og en ovn i ene hjørnet. Tommy treiv en av de gamle, særdeles tunge stolene, løftet den over hodet og kastet den med full kraft mot bjørnehodet. For hvilket som helst annet dyr, ville stolen enten knust skallen på det, eller så ville dyret forstått at her er ikke et blivende sted. For en seks år gammel hannbjørn på noe over 300 kilo, som i tillegg var kraftig forbannet, gjorde det voldsomme støtet den bare enda mer bestemt.

I mellomtiden hadde Tommy klart å lirke til seg revolverhylsteret, spenne hanen på sin Ruger 44 magnum og sikte mot hodet på isbjørnen.


Ville ikke drepe

– Ulrika, sa han, nærmest unnskyldende, – jeg må dessverre skyte.

Skuddet drønnet voldsomt i den lille hytterommet.

– Det sa bare poff. Bjørnen datt rett ned, sier Ulrika.

– Han bare kollapset, innskyter Tommy.

– Vi ville ikke drepe bjørnen. Vi ville bare at den skulle stikke av. Forsvinne, forklarer Ulrika.

Bjørnen lå like under vinduet, mens blodet pumpet ut av skuddhullet. Idet Tommy bøyer seg ut for å sjekke at dyret virkelig er drept, reiser det halvveis på seg, ramler så over på siden og rører seg ikke mer.

– Hvordan var humøret etter at det hele var over?

– Det var ikke på topp, selvfølgelig. Vi var mer lei oss enn skremt, svarer Tommy.

– Redselen kom om kvelden, da gråt jeg. Og det gjorde jeg også da vi dro tilbake til Longyearbyen langfredag, sier Ulrika.

Nøkkelord

Se bildet større

Ekteparet tok bildet like etter at bjørnen var skutt. Bak bjørnen ligger et gult kubbelys som blant annet ble kastet i hodet på bjørnen, uten at det fikk den på andre tanker. FOTO: Tommy og Ulrika Sjöö Frantzen

Se bildet større

Bildet av fangsthytta i Hyttevika med den døde bjørnen, tatt idet Sysselmannens helikopter går inn for landing. Ekteparet Sjöö Frantzen står og venter på ankomsten. FOTO: Arild Lyssand/Sysselmannen

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!