Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Små skritt – store sprang

Sant nok lever vi på en fjern øy nord i havet. Men ikke lenger unna enn at folk finner veien hit fra selv den fjerneste avkrok av verden, uten å la seg skremme av kulde og mørke – eller av en og annen bamse tassende rundt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

At presset mot den rike delen av verden øker av mennesker med ønsket om et bedre liv, er ikke vanskelig å forstå. Og at noen av disse etter år med ørkesløs vandring havner her nord, har vi særlig merket de siste årene. Svalbard har en enestående posisjon, hvor mennesker uansett bakgrunn og tilhørighet kan gå i land og slå seg til. Vi sier Svalbard, men mener Longyearbyen. En fremmed i Barentsburg, Ny-Ålesund eller Svea vil nokså kontant bli sendt på dør.

Svalbard ligger utenfor Schengen. Det betyr at en som drar fra Longyearbyen til Tromsø reiser inn i Schengen-området – og skal av den grunn nøye sjekkes – i det minste skal pass sjekkes. Det skjer ikke, nettopp fordi det så langt ikke har vært et problem. Utlendinger som velger å slå seg til i Longyearbyen gjør det som regel ut fra økonomiske motiv og ikke for å teste om Svalbard er en brukbar bakdør inn i Norge. Når de har behov for å besøke familien hvor det nå måtte være i verden, reiser de transitt gjennom Norge.

Det finnes ikke noe system i Longyearbyen for å ta seg av asylsøkere. Hadde det vært aktuelt, ville Svalbard ikke lenger vært et fristed. År om anna har det dukket opp asylsøkere, men de har like raskt blitt sendt sørover igjen. Og det er like greit. Som justisminister Knut Storberget var inne på under et valgmøte for fire uker siden; om Svalbard ble et fristed for asylsøkere måtte det bygges en atskillig større terminalbygning på flyplassen, enn den som ble åpnet forrige måned.

Iranske Kazem Ariaiwand skjønte fort hva det dreide seg om da han kom til Longyearbyen en beinkald aprildag i 2003. Etter å ha tilbrakt det meste av sitt voksne liv i henholdsvis Tyskland, Sverige og Norge – hadde han møtt asylveggen. Han stod overfor to alternativ; tilbake til Teheran eller opp i isen. Kazem ventet ikke at noen stod klar med varme tepper og fyr på peisen. Men det gikk ikke mange dagene før han hadde skaffet seg en jobb som dørvakt på Huset, og et krypinn. Han ville jobbe, og ta ansvar for eget liv. Europa hadde stengt alle dørene, bare Svalbard stod igjen. Nå er han her, med jobb på Svalbardbutikken og egen, knallrød kebabvogn.

Nå gjenstår bare en liten sak for ham. Kazem kan ikke forlate Svalbard. Gjennom sine mange forflytninger har han klart å manøvrere seg inn i blindgata Svalbard. Etter sin siste tur til fastlandet for et par år siden fikk han beskjed om at han er registrert i Schengen informasjonssystem. Det betyr at om han forlater Svalbard risikerer han å bli tatt og skysset hurtigste vei tilbake til Iran. «Jeg gir meg ikke. Aldri! Livet er det du bestemmer deg for. Hvis du gir deg, gir du opp livet,» sa han til Svalbardposten for ett år siden. Han er her fortsatt.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!