Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Siste dag i tårnet

 

Siste dag i tårnet

Det snør, blåser og skyene ligger tjukt over Svalbard lufthavn Longyear. Mathias Bjerrang sitter og venter på sitt siste fly. Det kan ha gått allerede.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Klokken er like over 18.00 og det er fredag. Mathias Bjerrang sitter øverst i flytårnet og venter på melding. I Svea er det mange som vil hjem til helga, men været gjør det vanskelig. To flygninger er utsatt. Det ser ut til at de blir kansellert.

Isbjørn i selvskudd
Mathias Bjerrang kom opp med hurtigruten i 1969. Det var før flyplassen i Longyearbyen ble bygd. Den gang flyene landet i Adventdalen og det var lov til å jakte isbjørn. Det var 12. juni og lettbåten kom ikke inn til land ved Isfjord Radio på grunn av for mye is. Bjerrang hadde fått jobb der, som radiooperatør.
– De pekte ut retningen og vi gikk dit på isen. Dagen etter kjørte noen med skuter til Longyearbyen, det skal visst ikke ha skjedd så seint på året siden, forteller Bjerrang.
De var åtte mann som holdt til på radiostasjonen. Det første året hadde de selvskudd til isbjørn hele veien fra Isfjord Radio til Camp Morton.
– Bjørnene vi tok på selvskudd fordelte vi, forteller Bjerrang.
Men det var ikke bare selvskuddene som drepte bjørn. Bjerrang har også skutt tre selv.
– Det gikk for så vidt greit. Vi hadde ingen skytetrening, men jeg hadde jo vært i militæret. Den eme bjørnen jeg tok var bare én meter fra meg. Han hadde gått i selvskuddet og blitt skada. Selvskuddskassen var slått til pinneved, men vi klarte ikke å finne ham. Han hadde gjemt seg under landkallen. Det var der jeg fant ham, forteller Bjerrang.
Året etter ble det innført kvoter. Hver mann fikk bare skyte en bjørn og selvskudd ble forbudt.

Kan høre Japan
Fra de store vinduene i tårnet ser man langt innover Isfjorden. I 2005 ble rundt 60 bjørner observert av de som jobbet i tårnet.
– Bare ti av dem gikk mot Longyearbyen. De skulle jo østover, så tråkket deres gikk ikke dit, sier Bjerrang.
I år er det dårlig med bjørn. I fjor var det heller ikke så mange.
Bjerrang sitter i en av to skinnstoler og lener nakken mot gelenderet til trappa bak. Vinden jager av gårde utenfor vinduene og HF-radioen skurrer i et hjørne.
– Det er nødfrekvenser vi hører på nå. Når det er gode forhold kan vi høre Japan og USA. Vanligvis er det svært stille, men i dag er det jo litt liv, sier han.
Bjerrang jobbet tre år på Isfjord Radio. Han var på jobb der da flyplassen i Longyearbyen ble åpnet, og hørte kongen tale på radioen. Nå har han jobbet på flyplassen i 15 år, som AFIS-fullmektig.
– Det er ingen som vet hva det betyr egentlig, sier han.
Telefonen ringer. Bjerrang reiser seg og stiller seg ved instrumentbordet. Utenfor er verden blitt blå.
– Svalbard lufthavn. Nei, jeg har ikke hørt noe om det, de skulle jo ha sagt fra til meg også, sier han og legger på.
– Det var Lufttransport som mente at flyet fra Svea var kansellert, sier han og setter seg igjen.
Han var ansatt på Svalbard radio tidligere, som radiobestyrer. Da jobbet han både med radio og fly. Men stasjonen ble lagt ned i fjor. 3. april ble også båtradioen overført til Bodø.
– De klager jo på det, de som har hytte på Vindodden. De pleide å kalle oss opp og spørre om hvordan været var i byen. Nå kommer de rett til Bodø, og der kan de ikke fortelle dem noen ting. Bjerrang smiler.

Helikopter i bakken
Etter det har han bare jobbet i flytårnet. Fram til i kveld.
I dag har han hatt 23 landinger og 23 avganger. 46 bevegelser i alt. Det skurrer igjen.
– Det skjer jo mye her. Det er noe hele tiden og man kan følge med på hvem som kommer opp og ned. Og så er vi jo involverte når Sysselmannen må rykke ut. Det er en interessant arbeidsplass, sier han.
Han skulle egentlig ha vært på jobb da det russiske passasjerflyet styrtet i Operafjellet i 1996, men hadde tatt ut ferie.
– Han som var i tårnet gikk min vakt. Jeg måtte avbryte ferien min og komme opp igjen. Det var jo ei forferdelig ulykke. Men jeg var på vakt da et julehelikopter gikk i bakken utenfor Kapp Wiik på lillejulaften. Det var vel i 1982 eller 1983. Det gikk bra med alle ombord. Harald Soleim, fangstmann på stedet, spikret rotorbladet på naustveggen etter ulykka, forteller han.
– Føler du deg hjelpesløs når det skjer alvorlige ulykker?
– Nei. Vi har jo rutiner for hvem vi skal varsle. Det er ikke tid til å tenke. Det er vi drilla på, sier han.
– Har det vært mange nestenulykker?
– Nei, ikke i forhold til transporten. Det vil jeg ikke si. Det er nok farligere å kjøre skuter enn å fly.

På Nordpolen
På Isfjord Radio var en av hovedoppgavene å holde kontakt med flyene som skulle til Nordpolen.
– Når det var klarvær så vi flyene rett over Isfjord. De hadde jo ikke GPS den gangen, så de var avhengig av oss.
Selv var han på Nordpolen 29. april 1993 sammen med den første kommersielle radiokanalen som sendte fra polpunktet, Radio1.
– Vi hadde med oss GPS og skulle fotografere den når vi var akkurat på polpunktet. 90 grader nord. Men det gikk ikke. GPSen er laget slik at vi tippet akkurat under eller over. Den viste aldri nøyaktig 90 grader, forteller han.
Etter det var han ansvarlig for sambandet da Børge Ausland gikk til Nordpolen. Og den gangen Ausland og Agnar Berg skulle gå fra Franz Josefs land til Svalbard, den samme ruta som Nansen og Johansen prøvde seg på.
– Nansen og Johansen kom ikke fram, det gjorde heller ikke Ausland og Berg, så vi måtte hente dem i full fart. Kona klagde over at det ble tomt i kjøleskapet etter at vi hadde hatt dem på besøk, forteller Bjerrang.
– Du har god tid til å tenke her oppe?
– Det blir det samme som med politi og brannvesen. En sitter og venter på at noe skal skje. Nå når meteorologen er borte er det vi som tar værevarselet også. En gang i timen. Jeg skal sende en melding til metereologisk institutt nå om to minutter, sier han. Han reiser seg og ser på datamaskinen. Tar en utskrift.
– Her, nå kan du se hvordan været blir framover, sier han.

Siste vakt
Klokken 22.00 er han ferdig. Da er den siste vakta i tårnet i Longyearbyen over. Bjerrang blir 65 år i april. Da er det over og ut, han får ikke lov til å jobbe i Avinor lenger på grunn av alderen.
– Hvordan blir det?
– Si det. Jeg skal kle på meg skuterhyre, kona står klar med sjampanje og hun har lovet meg en god middag. Vi har hytte i Bjørndalen. Du kan akkurat se toppen av den helt i enden av flyplassen der, han peker.
– I morgen er det fest på Kroa med Avinor og mandag klokka 09.00 skal jeg jobbe i tårnet i Svea i alle fall til september. Den er privat, så der gjelder ikke aldersgrensene.
– Så du har ikke sendt av gårde ditt siste fly?
– Jo, fra Svalbard lufthavn så.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!