Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Pustehullet Svalbard

Evgenij M. Zinger har reist på slutt. 81 år gammel har han pakket sammen og reist hjem til Moskva, etter å ha levd med Svalbard i 42 år.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Vel, gamle Zinger har sagt det før, at nå er det siste gang og at han denne gang drar for godt. For så å dukke opp igjen neste sommer. Det er fint det, livskraftig og utmerket på alle måter. I alle år har han levd og åndet for det polare, og for gleden over å kunne være her. På Svalbard. Det finnes noen få som ham, men bare én Zinger. Forrige torsdag dro han, og han sa at det var én eneste liten prosents sjanse for at han kunne komme tilbake neste sommer. Han sa at helsa skrantet, at han slett ikke følte seg pigg. Han knegget og lo, ja visst, men det var alvor i måten han sa det på.

Jeg har kjent Zinger i over 30 år. Fra den gang på slutten av 1970-årene da han årlig oppholdt seg i Kongsfjorden og fikk låne hytta Gåsebu av velferden i Ny-Ålesund. Det var kald krig og gjensidig mistenksomhet, men, paradoksalt nok, ofte et nærmere og mer personlige forhold mellom russere og nordmenn da. Sant nok var det alltid en kime av mistro til stede, men også en storslagen raushet og en varme som overskygget det meste. Zinger og hans forskerkolleger hadde stor bevegelsesfrihet på Svalbard. Ingen kunne måle seg med de russiske forskerne, som hadde hele helikopterparken på Kapp Heer-basen til disposisjon. Svalbard var storpolitikk for 30-40 år siden, og forholdet mellom Sovjet og Norge kunne svinge voldsomt.

Mye som skjedde var preget av angst, tildels også av hysteri, men ofte av beinhard realpolitikk. Svalbard hadde en sentral posisjon, noe som selvsagt fortsatt er tilfelle, og som gjorde at forholdsregler ble tatt på begge sider. Og midt i det hele befant Evgenij M. Zinger seg. Han ble beskyldt for å være KGB-spion, og for å drive kartlegging av nordmenn og av norsk virksomhet. Glasiologien var et skalkeskjul, den ga ham og andre forskere fri tilgang til Svalbard. Og Zinger var allestedsnærværende. Senere viste det seg at skalkeskjulet ikke var Zinger og glasiologien, men geologien og Kapp Heer. Helikopterbasen var et rent militært anliggende, med en klar strategi i tilfelle konflikt mellom øst og vest. Med kodenavn og militært nummer, skjult som et geologisk ekspedisjonssenter men med militært personell.

Som Zinger visste også alle vi som oppholdt oss på Svalbard i 1970-årene at det foregikk litt av hvert i det skjulte. Overvåkningspolitiet hadde egne folk stasjonert hos Sysselmannen, KGB var representert oftest gjennom visekonsulen i Barentsburg. Det var harde konfrontasjoner og til tider svært ampert mellom oss naboer. Og midt i dette befant Zinger seg, som støydemper og gledesspreder. En gang for 15-20 år siden, mens jeg oppholdt meg i Barentsburg noen dager, halte Zinger fram sin gamle vinterjakke fra et skap i et lagerhus. Han hadde pakket og avsluttet sesongen, det var høst og han skulle dra tilbake til Moskva. – Denne skal du ha, sa han, – som et minne om meg. Det var en svart, tung jakke i kanvas med et kraftig fôr i skinn.

Jeg blir ikke forundret om han dukker opp igjen neste sommer. Han så da fortsatt usedvanlig sprek ut, gubben.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!