Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Polardego

VENNER: Stefano Poli (38) fra Milano har mange venner på Svalbard. Knapt noen visste at han hadde et slikt godt forhold til en oppblåsbar sau. FOTO: Birger Amundsen

Polardego

Italienere er ikke skapt for polare strøk. Stefano Poli er ikke som italienere flest, han er infisert av en ørliten basselusk.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Alt har en begynnelse: to mennesker møtes, et sukk og et amen og et lite nurk ser dagens lys. Det er 38 år siden nurket Stefano så lyset. Ingen kunne se det på pjokken der han lå og sprellet, men sannsynligvis var han alt da smittet.

Etter 24 års inkubasjonstid dukket han opp her nord i 1993 som elev ved Kabelvåg folkehøyskole. Da hadde han alt vært flere ganger i Norge og studert norsk i hjembyen Milano.
– Jeg var betatt av naturen i Norge, den var så mye mer uberørt enn det jeg var vant til. Jeg likte Svalbard, men var mer begeistret for Lofoten. Det var fint her, men litt for ekstremt, syntes jeg den gang, sier han med et smil. Stefano prater godt norsk, men med svært karakteristiske, rullende rr-er.

Det ene fører gjerne til det andre, for så bare å balle ytterligere på seg. Stefano ville egentlig gjøre seg ferdig med Norge og trekke seg tilbake til Italia. Hadde det bare ikke vært for infeksjonen, denne umerkelige lille spire som har ledet så mange andre mot nord.
Sommeren 1994 var han tilbake for å jobbe for Svalbard Polar Travel (SPOT), og møtte da «hardcore»-nordingen Heinrich Eggenfellner.
– Han snakket ikke med meg de to første dagene, det var bare å jobbe. Men Heinrich kom til å prege mitt forhold til landet. Jeg fikk et annet syn både på Longyearbyen og Svalbard etter den sommeren.

Sommeren etter var han tilbake igjen, og endte opp som hundedrittplukker hos Robin Buzza som drev med polarhunder og turistvirksomhet i Bolterdalen. Stefano innrømmer at han etter hvert også fikk lov til å mate bikkjene.

Stefano er av typen som møter det meste med en pragmatisk nonsjalanse, en utmerket egenskap for en som skal overleve i nord.
Etter hvert etablerte han sin egen turistbisniss, «Poli Arctici», Den Arktiske Pol på latin. Navnet fant han på et gammelt svalbardkart fra 1600-tallet.
Så var det dette med museet, Spitsbergen Airship Museum, som det skal hete.
Vi husker vel alle at Umberto Nobile og Roald Amundsen ikke direkte var perlevenner under turen over Nordpolen med luftskipet «Norge» i 1926. Og at Amundsen omkom under ettersøkingen av Nobile to år senere, da Nobile havarerte med luftskipet «Italia». At han nå er ute etter å gjenopprette den italienske ære vil han ikke ha på seg.
– Nei, faen, nei. Jeg har ingen planer om en ny runde om forholdet Nobile Amundsen. Om Nobile var en idiot driter jeg i, det er ikke noe jeg ønsker å ta opp igjen. Jeg vil bare skape et unikt museum som alle kan få glede av.

Det har hendt at enkelte i beruset overmot har slengt med underleppa og kalt han «jævla degos». Også slikt møter Stefano med letthet og smil.
– Du kan skrive at jeg ikke blir fornærmet om noen kaller meg polardego.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!