Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

På toppen av verden

Det er da forunderlig. Her har vi i årevis klort oss fast så godt vi kan, latt oss herje med av lavtrykk og hylende gov i hvitt, av beinkulde og kvasse nålestikk.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Og til tider lurt på hvilken genetisk brist som fører til dette polare sug. Sant nok fantes mange likesinnede, som selvsagt stilte det samme fundamentale spørsmål: Hva gjør jeg her? Hva er det med meg? Nå kan vi alle lene oss tilbake, la polarluften stryke varsomt forbi – og kjenne hvordan det kiler. Det er noe her. Noe som den øvrige verden er i ferd med å oppdage. Det er en tilstand, noe euforisk, og ikke bare en sjelelig svakhet.

Vi behøver selvsagt ikke kongelig glans for bekreftelse, men det hjelper på. Bevares. Kronprins Haakon og kronprinsesse Mette-Marit har alt oppholdt seg her i én uke, på hemmelig, privat besøk uten Svalbardposten og andre presseorganer på slep. Folk får være i fred, om de ønsker det. Vi jager ingen, verken ned til fastlandet eller ut i fjellheimen. Kronprinsen har hatt en rekke besøk på Svalbard, siden han i 1980 var her første gang 7 år gammel. Lørdag blir det mer glans for da ankommer den svenske kronprinsessen Victoria og den danske kronprins Frederik. I en uke skal de cruise rundt om bord i den svenske forskningsfartøyet «Oden», før de igjen er tilbake i Longyearbyen.

Listen over ekstraordinære besøk er lang. Vi er ikke blitt blaserte, bevares, og setter pris på fint besøk. Å ja, vi gjør nok det. Og som om ikke det er nok, så er ekspresident Jimmy Carter også underveis i vår retning. Han kommer selvsagt ikke slengende alene, men sammen med storkarer som Ted Turner, han som startet CNN og var gift med Jane Fonda og har rimelig godt med «pæng», og den ungarsk-amerikanske finansmannen George Soros. Jeg bare minner om at tidligere har både John McCain og Hillary Clinton vært innom.

At vi er blitt en global attraksjon kan vi ene og alene takke den globale oppvarmingen for. Frøbanken, for eksempel, den som alle vil se – men som ikke er særlig slående å se til. Den er et hull i fjellet, en stull og tre lagerhaller. Lageret er hvitmalt, det forskjønner selvsagt. Svea Nord-gruva er mye mer imponerende, Gruve 7 likeså. Men det er symbolet de vil se. Selveste Dommedagshvelvet. Og en isbjørn, kan hende, ballanserende på den siste isknult. Svalbard har alltid hatt denne eksotiske kraften, men er nå i tillegg også blitt symbol for verdens begredelighet. Glede og bekymring i meget skjønn forening.

Og vi som er bofast på øya året rundt driver på med vårt. Vi lever i sus, og litt i dus, men er likevel ikke riktig fornøyd. Det er så mye vi skulle ha gjort, hadde det bare ikke vært for dette fortærende systemet som står i veien. Vi sitter på toppen av verden, øverst i næringskjeden, og skulle så gjerne hatt enda større armslag. Det er da trangt i dalen, er det ikke?

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!