Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Oppstarteren

 

Oppstarteren

Trine Krystad oversvømmes av søknader om fallvilt. På kontoret har hun liggende et isbjørnskinn, som hun ikke vet hva hun skal gjøre med.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

›› Karine Nigar Aarskog

– Jeg visste ikke at volumet av fallviltsaker var så stort. Vi jobber med å få en oversikt over omfanget og hvordan vi skal håndtere problemstillingen. Særlig med tanke på at mye av fallviltet er fredete eller truede dyrearter, sier Trine Krystad (38).
På gulvet på kontoret hennes ligger det et isbjørnskinn pakket i en svart søppelsekk. Skinnet er fra bjørnen som ble skutt i nødverge på Storøya i juli 2006. En hannbjørn på drøye 20 år, som veide 240 kilo. Som sekretær i Svalbards miljøvernfond er det Trines jobb å saksbehandle hva som bør gjøres med skinnet.
38-åringen har bodd på Svalbard siden 1994 og har trukket i de fleste tråder som er å trekke i. De første to årene jobbet hun i reiselivsbedriften som da het Spitra, før hun ble ansatt i tidligere Svalbard Samfunnsdrift (SSD) i 1996 og ble med på overgangen til Longyearbyen lokalstyre i 2002. I elleve år satt hun på Næringsbygget og forberedte saker til politikerne og organiserte lokalvalgene, i tett samarbeid med ledelsen i administrasjonen. I fjor flyttet hun over dalen til sysselmannskontoret, der hun har fortsatt å forberede saker, nå for Svalbards miljøvernfond.
– Alle endringene jeg har fått være med på har vært utrolig interessante rent faglig. Jeg var heldig som kom hit i en tid før stortingsmeldinga i 1999, og at jeg har fått være med på slike prosesser.
Hun er opprinnelig fra Hammerfest og skulle egentlig gjøre ferdig en hovedfagsoppgave i statsvitenskap da hun kom til Svalbard. Den ble aldri avsluttet.
– Da jeg fikk vikariatet i SSD tenkte jeg det var fint å få et år der jeg kunne prøve det jeg studerte i praksis. Det ene året tok det andre, og jeg kom aldri tilbake til det hovedfaget, sier Trine.
I 2004 begynte hun på en master i ledelse, som hun i fjor tok en foreløpig permisjon fra.
– Jeg har vært med på å bygge opp både Longyearbyen lokalstyre og miljøvernfondet. Jeg er visst mye bedre til å starte opp ting enn til å avslutte dem, ler hun med klingende latter.
Hun planlegger likevel å fullføre oppgaven.
– Det er mange spennende, vitale og tiltalende organisasjoner i Longyearbyen, og jeg ser stadig spennende problemstillinger jeg kan ta for meg i oppgaven, smiler hun.
Det blendende smilet, et alltid velpleid ytre og en misunnelsesverdig energi er noen av kjennetegnene ved denne kvinnen, som kan mer enn å sitte på kontor og forberede saker. I 1995 møtte hun Fred Skancke Hansen, som da bodde i Harstad og drev med hundekjøring. Trine fikk ham til å flytte enda lenger nord. I dag er de gift og har to døtre, Frida (8) og Ella (3). Sammen bruker de så mye tid de kan på sjøen eller hytta på Vindodden, som de bygde i 2001.
– Vi har hatt utrolig fine opplevelser på hytta og båten. Det er det som er fritidsinteressene våre. Vi synes vi har hytte på verdens fineste plass med verdens beste utsikt, sier Trine, som forteller at hun og mannen har forsket mye på sluffelivets gleder sammen med døtrene. Hytta er også et godt utgangspunkt for reinsdyrjakta, en årlig begivenhet der hele familien deltar.
– Jentene er med hele veien, og i fryseboksen har vi merket flere av steikene med «Frida sin bog» eller «Ella sitt lår», smiler Trine.
Ved siden av å være travel på jobb og tobarnsmor hjemme, tar hun seg ofte tid til å trene aerobic i Svalbardhallen, gå byrunden med venninner, eller drive kjøkkenbordssaksbehandling med et glass rødvin.
– Aktivitet og energi generer ny aktivitet og energi. Derfor er jeg avhengig av å være i en sammenheng der det skjer noe. Selv om det er hektisk fem dager i uka, har Fred og jeg 48 strake timer hver helg der vi kan være sammen med jentene. Det er særlig i hyttesesongen vi har en slik syklus på uka, og det betyr mye for oss.
Trine Krystad mener det er viktig å ikke stå stille, men tørre å ta nye sjanser hvis de byr seg.
– I verste fall beveger jeg meg sidelengs. For alt jeg vet kan det ligge en kunstner i meg som jeg ikke har fått tatt ut, sier hun.
Men å bevege seg fra Svalbard har hun foreløpig ingen planer om. Gode turvenner, som også har bestemt seg for å bli på øya inntil videre, er en av mange grunner til å bli.
– Nå er vi her, inntil neste gang livet byr oss på en dans. Jeg har ingen tidsfrist for hvor lenge jeg skal bo her, og er komfortabel med å ha en cowboytilnærming til hvor jeg skal være. Der jeg henger hatten er der jeg bor.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!