Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Omslag

Det var en av disse krispe dagene i romjulen. Temperaturen lå der og vippet bedagelig rundt minus 20.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Det var så godt som vindstille, kan hende med et aldeles lite østlig drag i luften – som en kiling bare, ytterst i nesevingen. Det var inne i Adventdalen, noen ørsmå kilometer unna lyshavet i Longyeardalen, og det var stjerneklart. Der var Store Bjørn og Lille Bjørn, og der var Polstjerna rett opp. Og det er da, mens man ligger der og glaner like opp i uendeligheten, at det slår en hvor forunderlige alt er. At vi driver på med det vi gjør, og at vi tusler rundt og er såre fornøyd. At dag er natt og natt er dag. At mørket der ute er så uendelig, uendelig. Og at det meste som foregår her nede på vår lille klump av jord og fjell og hav og is i det store mørkets perspektiv er som et lite sukk bare.

Det er sånn omtrent 2.000 av oss her i vår lille dalstubb, fem hundre lenger ute i fjorden og noen titalls personer dypt inne i fjellet i Svea, uten Polstjerna til å navigere etter om de skulle rote seg bort i mørket. Vi glemmer selvsagt ikke folket i Ny-Ålesund og Hornsund, på Hopen og Bjørnøya. Vi ser samme stjernehimmel, men vi ser den knapt på grunn av kunstlyset som omgir oss så massivt på denne tiden av året. Det å se seg selv som det lille rusket man er, vil kan hende bevege oss på en eller annen måte. Ikke nødvendigvis så vi faller sammen i ren avmakt, og får oss til å henfalle til tukling med høyere makter. Men mer som terapi, og for å se året som har gått med langdistanseblikk. Om det hjelper? Det er ikke godt å si, men det kan sette i gang andre tanker.

Om ikke vidløftigheter om vårt nye kulturhus, så noen spredte tanker om sløsing av energi til kiv og spetakkel. Det må da gå an å komme fram til noe som kan forene en liten flokk som oss, om noe som vil gagne oss og berike oss på alle måter. La oss satse maksimalt på lokaldemokratiet, for vi har da valgt femten personer nettopp for å ivareta våre interesser. Og skulle du henfalle til surmuling, er det bare å la din stemme høres ved neste valg.

Har vi lidd vondt i dalen i året som gikk? Har vi vært tvunget til å grave dypt blant lommerusket for å få oss en kneip og en pakke melk? Neppe. Noe av motivasjonen for å bo her er økonomisk betinget. Vi har så vi klarer oss, og kakken til. Kommer du som fremmed hit er det nok å kaste et blikk på bilparken, snøskuterparken og båtparken. Og på alt utstyr vi omgir oss med, om du slipper inn i huset vi bor i.

La gå da at nyåret kom plaskende i harde kast. At vannet igjen flommet nedover dalen, like brått som det gjorde i fjor, i forfjor, for ti år siden, for 50 år siden. Vi skal ikke henfalle til dyster grubling om det bærer like lukt i fortapelsen med oss alle. Var det noen som nevnte global oppvarming? Hørte jeg noen kviskre menneskeskapt? Så lenge vi ser Stella Polaris er det håp.

Amen, og godt nytt år.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!