Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Om det å skrive leder

Det å skrive leder i Svalbardposten hver uke er til tider nokså ømt, i betydning vondt. Og til tider artig, utfordrende og strabasiøst.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Og når man så har vridd og vrengt sin arme skalle lenge nok til at ord følger ord, setning følger setning – en liten sving her, en ørliten snert der. Med noen pauli ord, der det høver seg. Hva man så har prestert, hva man enn har ment, så er det dere, leserne alene som kan bedømme: Vrøvlet han mye denne gang, redaktøren? Hadde han overhodet noe å si, eller tygde han drøv? Hadde han sagt det før, sier du.

Ukens leder er redaktørens kommentar til det som skjer, kunne ha skjedd, eller kommer til å skje. For ikke å snakke om det som en gang hendte. Om han da ikke ligger på rygg inne i Adventdalen og glaner opp i himmelrommet, for i neste omgang å drysse stjernestøv. Det hender at det skjer lite i dalen, men aldri at ingenting skjer. Aktivitetsnivået er høyt nok av mange nok selv i svarteste vinternatta til at det holder oss i vigør. Selv om mange til tider nok hadde ønsket at vi dovnet hen, nå og da. Spørsmålet er bare om det som skjer egner seg for Svalbardposten, eller for en kommentar på lederplass. Lederen er ofte kime til diskusjon, meningsutveksling, og kan hende forbannelse. Om han råker presist nok.

Nå da, hva skjer? Frøhvelvet, det stutte lille hullet i fjellet. Også vi lar oss rive med. Det er da ikke mer enn nok et hull i fjellet, folk har da ikke drevet med annet her nord enn å hule ut fjell. I hundre år har de drevet på, i fjell etter fjell, med mil etter mil med ganger. Frøhvelvet er skarve 200 meter dypt, og nå er kunsten på plass, dog uten lys inntil selveste åpningen. For svært mange ute i den store verden er frøhvelvet, eller dommedagshvelvet som utlendingene foretrekker å kalle det, selveste inngangen til Svalbard. Til Spitsbergen. Til denne fjerne, merkelige verden hvor noen har vært framsynt nok til å sprenge seg et hull i fjellsiden for å lagre frø fra hele verden – som sikring i tilfelle alt skulle gå galt. Det er flukt over slikt, og da er et hull ikke bare et skarve hull.

Og når de så kommer susende fra hele verden og forløser noen tonn CO2, som selvsagt vil bidra til enda mer skrøpelig is, inntil vi har hullet klart. CO2-hullet. For også her ligger vi foran. Uniskameratene Sand og Braathen har alt boret to hull i grunnen. Til sommeren borer de et tredje, 1.000 meter dypt og 220 millioner år tilbake i tid, til stedet hvor planen er å lagre gassen som har gjort fjordene vår fri for is, og fått «Tara» til å drifte over polhavet med dobbel hastighet av det «Fram» gjorde på slutten av 1800-tallet. Da blir det frø i fjellet og CO2 i bakken.

Mange vil selvsagt komme hit for å ta framtiden i øyesyn. Og når de alt har tatt den lange veien, er det som bonus å regne om de skulle komme til å slumpe å se en isbjørn. Det kjennes noe ømt, ja, men også deilig.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!