Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Om det å skrive leder

Det å skrive leder i Svalbardposten hver uke er til tider nokså ømt, i betydning vondt. Og til tider artig, utfordrende og strabasiøst.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Og når man så har vridd og vrengt sin arme skalle lenge nok til at ord følger ord, setning følger setning – en liten sving her, en ørliten snert der. Med noen pauli ord, der det høver seg. Hva man så har prestert, hva man enn har ment, så er det dere, leserne alene som kan bedømme: Vrøvlet han mye denne gang, redaktøren? Hadde han overhodet noe å si, eller tygde han drøv? Hadde han sagt det før, sier du.

Ukens leder er redaktørens kommentar til det som skjer, kunne ha skjedd, eller kommer til å skje. For ikke å snakke om det som en gang hendte. Om han da ikke ligger på rygg inne i Adventdalen og glaner opp i himmelrommet, for i neste omgang å drysse stjernestøv. Det hender at det skjer lite i dalen, men aldri at ingenting skjer. Aktivitetsnivået er høyt nok av mange nok selv i svarteste vinternatta til at det holder oss i vigør. Selv om mange til tider nok hadde ønsket at vi dovnet hen, nå og da. Spørsmålet er bare om det som skjer egner seg for Svalbardposten, eller for en kommentar på lederplass. Lederen er ofte kime til diskusjon, meningsutveksling, og kan hende forbannelse. Om han råker presist nok.

Nå da, hva skjer? Frøhvelvet, det stutte lille hullet i fjellet. Også vi lar oss rive med. Det er da ikke mer enn nok et hull i fjellet, folk har da ikke drevet med annet her nord enn å hule ut fjell. I hundre år har de drevet på, i fjell etter fjell, med mil etter mil med ganger. Frøhvelvet er skarve 200 meter dypt, og nå er kunsten på plass, dog uten lys inntil selveste åpningen. For svært mange ute i den store verden er frøhvelvet, eller dommedagshvelvet som utlendingene foretrekker å kalle det, selveste inngangen til Svalbard. Til Spitsbergen. Til denne fjerne, merkelige verden hvor noen har vært framsynt nok til å sprenge seg et hull i fjellsiden for å lagre frø fra hele verden – som sikring i tilfelle alt skulle gå galt. Det er flukt over slikt, og da er et hull ikke bare et skarve hull.

Og når de så kommer susende fra hele verden og forløser noen tonn CO2, som selvsagt vil bidra til enda mer skrøpelig is, inntil vi har hullet klart. CO2-hullet. For også her ligger vi foran. Uniskameratene Sand og Braathen har alt boret to hull i grunnen. Til sommeren borer de et tredje, 1.000 meter dypt og 220 millioner år tilbake i tid, til stedet hvor planen er å lagre gassen som har gjort fjordene vår fri for is, og fått «Tara» til å drifte over polhavet med dobbel hastighet av det «Fram» gjorde på slutten av 1800-tallet. Da blir det frø i fjellet og CO2 i bakken.

Mange vil selvsagt komme hit for å ta framtiden i øyesyn. Og når de alt har tatt den lange veien, er det som bonus å regne om de skulle komme til å slumpe å se en isbjørn. Det kjennes noe ømt, ja, men også deilig.

Siste nytt i Nyheter

Jobber for løsninger

61 leiligheter og hybler er fremdeles evakuert etter skredet tirsdag. Lokalstyret jobber nå med å finne ut hvor folk skal bo, dersom fraflyttingen blir permanent.

Husrekke kan bli ekstra sikring

De 13 boenhetene som fremdeles er evakuert, kan bli ekstra sikring fram til mer permanent skredsikring kommer på plass.

Flere får flytte hjem

Etter grundige skredfaglige vurderinger opphever Sysselmannen deler av evakueringen.

 
Folkemøte skal gi svar

Sysselmann Kjerstin Askholt avventer skredekspertenes vurdering på om det er trygt å la folk flytte tilbake til Lia. Forhåpentligvis kommer svaret på folkemøtet klokken 20 i kveld.

Skred over Gruve 7-veien

Veien skal kontrolleres for skredfare før den åpnes igjen.

– Tilliten til skredvarslinga er drept

Harde ord fra innbyggere i folkemøtet etter skredet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!