Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Ny tid

Slumringstilværelsen for Svalbard er definitivt slutt. For mange var den slutt den dagen det første ruteflyet landet på Hotellneset for over 30 år siden.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

I så måte var det en verdig markering av nok en omdreining mot normalisering da ny terminalbygning på flyplassen ble tatt i bruk søndag. At Longyearbyen har passert 2.000 innbyggere er et tydelig tegn på vekst og trivsel. Kan hende er det mest positive i dette at Longyearbyen på den måten tydeliggjør sin selvstendighet, upåvirket av hva sentrale politikere måtte mene om utviklingen. Som vi alle husker var det enkelte sentrale personer som for noen år siden ga uttrykk for at 1.300 var et høvelig, bærekraftig antall innbyggere for byen vår.

Samtidig uroes mange av veksten i Longyearbyen. Folk må ha tak over hodet, og så lenge dalen ikke lar seg utvide må ledige hull plugges igjen med boliger. Å miste utsikt og friareal kan gå på trivselen løs. For ikke å snakke om konsekvensen ved en brann i de tettest bebygde områdene. Vekst avler som kjent vekst, og boligprisen er høy for de mange som ikke har fri bolig eller subsidiert husleie. Og til tross for de mange hus som er bygd de siste årene, er det fortsatt boligmangel i Longyearbyen.

Er det da viktig for den generelle trivsel i Longyearbyen, og Svalbard for øvrig, at det er et visst gjennomtrekk av folk? Ja og nei. Problemet med gjennomtrekk er mer synlig og følbart når folk som betyr noe for samfunnet forsvinner. Folk som markerer seg gjennom sitt sosiale liv; som habil musiker, kraftfull sanger, lokalpolitiker, foreningspamp – eller rett og slett som festløve og moromann. Om ikke hver og en direkte savnes, oppstår alltid et visst vakuum.

Svalbard har alltid vært preget av gjennomtrekk. Nettopp derfor blir de som slår seg til så mye viktigere. Longyearbyen har en kjerne fastboende, andre som er mer eller mindre fastboende, en og annen flyktig fargeklatt – og en hel skare mennesker som kommer og går, ustanselig. Om andelen ustanselige skulle øke som resultat av en ny arbeidstidsordning i Svea, vil det på kort sikt bedre boligsituasjonen i Longyearbyen. Det er selvsagt bra. På lang sikt er konsekvensen imidlertid noe mer usikker. For selv hvor mye andre basisnæringer måtte vokse, er fortsatt Store Norske med sin kullvirksomhet lokomotivet – og stabiliteten.

Tre-millioner-tonn-spørsmålet er hvorfor Store Norske absolutt må tømme kullforekomsten i Svea så raskt at selskapet stadig må ansette flere folk? Arbeidsmarkedet på fastlandet er stramt, sier Store Norske, og folk slutter om de ikke får det som de vil. Og selskapet trenger penger, mange penger, for å holde kreditorer unna livet og hjulene i gang i Svea Nord, mens de venter på at tingretten i Tromsø skal gi dem medhold i forsikringssaken som pågår. Må aktiviteten være så høy? Går det an å tenke seg en lavere produksjon, og på den måten minske presset og øke levetiden på gruva? Bedriftsøkonomisk er det selvsagt nokså skralt tankegods, men spørsmålet er stilt.

I dag kan vi fordype oss i statsbudsjettet. Kan hende har de økonomiske fintenkerne i Finansdepartementet klekket ut noe lurt, som kan gi en og annen her nord noe å tenke på i helga. Vi skal ikke se bort fra det.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!