Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Normaliseringens pris

Det er bare å innse det; Longyearbyen er i forandring. Den lille byen vår har for så vidt alltid vært i forandring, som verden for øvrig siden de første bygningene grodde fram oppunder fjellfoten for 100 år siden.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Ikke den type forandring som alltid blir pekt på av folk som en gang har bodd her, og som mest handler om søken etter spor av egen ungdomstid. De vender alltid skuffet tilbake til fastlandet: Byen var ikke til å kjenne igjen. Vi har alle vår tid her nord. Den dagen vi pakker og drar tar vi med oss noe av Svalbard, og legger igjen noe av oss selv. Derfor oppleves det å komme tilbake tidvis sårt, nært og fjernt på samme tid.

Forandring er en strøm av bevegelser. Noen ganger heftige, oftest bare som ørsmå rykk. Og vi som akkurat nå befinner oss midt i det hele, vi flyter med: En stykke asfalt her, en ny kabel der, et lys, en skatteøkning, en ny bygning reiser seg en gammel blir borte. Varmt vann i springen, lys innover dalen. Mye avler mer: Mer vann, mer varme, bedre veier, flere veier, enda flere biler og snøskutere, flere verksteder, flere butikker. Og alt skal være på stell. Post og tonnevis med mat over havet med fly hver eneste dag. Det er som det skal være. Alt koster – og noen må betale. Bydrift varsler at de vil øke prisen på strøm, renovasjon, vann og avløp for å få neste års budsjett til å gå i hop. «En tøff økning som folk vil merke,» sier administrasjonssjefen uten snev av medynk.

For hvert år som går, ja, for hver måned, uke, dag, skjer noe som bringer Svalbard nærmere fastlandet. Stadig nye lover og forordninger blir gjort gjeldende. Statusen som et siste fristed, som fristat, er i ferd med å svinne hen. Vi ser når fjell flyttes, når hus bygges, når elveløp endres. Og vi kjenner hvor det svir mest når skatten økes. Det meste av forandringene merker vi knapt noe til, men det er disse vi skal være på vakt mot. Summen av disse er lik fastlandet. Husk at alt ville være så mye enklere for byråkratiet om Svalbard var som på fastlandet. Derfor foregår en umerkelig, gradvis justering for å lirke oss på plass.

Myndigheter vil alltid ha oversikt, og kontroll. Det finnes ikke én styrende kraft, ett bestemt hode med en langsiktig plan, men en samling hoder formet for å ivareta kongeriket og dets innvånere. Heller ikke disse er i stand til å se summen av det de gjør. Hver og en gjør sitt, summen er fastlandet. At statistikkloven innføres fra årsskiftet kan da ikke bety noe som helst? Eller at noen vil innføre enhetsregisterloven og foretaksregisterloven?

Vet vi som bor her hva vi vil? Er vi i stand til å se konsekvensen av egne krav, av andres krav, av alt dette som omgir oss? Fortsatt finnes hemmeligheter; skjulte strender, bortgjemte perler, steder for vakre drømmer. Du skal holde tett og reise tyst.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!