Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Noen vil se oss

Bevegelsesfriheten innsnevres stadig. Nå vil forskere fra Norsk Polarinstitutt plassere overvåkningskamera på fem utvalgte liggeplasser for hvalross rundt om på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Kameraene vil ta bilder døgnet rundt i hele sommerperioden og registrere alt og alle som tar seg i land. Stedene forskerne har valgt seg er Storøya like øst for Nordaustlandet, Isflakbukta på Phippsøya, Kapp Lee og Andréetangen på Edgeøya og Havmerra, en av Tusenøyane sør for Edgeøya. «Innsamlet materiale vil brukes til å få bedre innsikt i dynamikken i bruken av disse stedene, og vil også brukes til å studere eventuelle effekter av turistbesøk på hvalrossliggeplassene,» skriver forskerne.

Det er noe vemmelig med hele prosjektet. Av alle steder, uten blygsel, ber altså forskerne om å drive overvåkning på Svalbard. På de fjerneste strender. La gå at hvalrossen saktens kan tåle å bli beglodd døgnet rundt, selv om det er all grunn til skepsis også på vegne av dyret. Det verste med en slik overvåkning er at den krenker noe av det fineste med Svalbard. Tenk deg tanken på å ha basket og herjet i dager, kan hende i uker, for å komme fram til den fredelige Isflakbukta på Phippsøya, en av Svalbards nordligste øyer. Jeg har gjort det og kjenner følelsen. Du føler deg liten og du går i land med ærefrykt. Du lar deg begeistre av stedets egenart, av flokken av hvalross som ligger der like nedenfor hytta. Tanken på et kamera på hyttetaket, eller på noen av de andre stedene forskerne har valgt seg ut, bryter med noe fundamentalt. Et kontinuerlig registrerende kamera vil ikke bare krenke den som besøker bukta, det vil krenke stedet selv.

Det er bare å innse at forskerne har hatt det for lett på Svalbard i altfor mange år. Et av problemene er de nære bånd mellom forvaltning og forskning. Forvaltningen er aldri særlig kritisk, den er redd for å forfordele og sier derfor som regel ja til det meste. Vi har påpekt det når det gjelder isbjørnforskningen, og vi ser den samme tendens i andre prosjekter. Det kan da ikke være slik at så snart et prosjekt er stemplet IPY så er det fritt fram. Overvåkningsforskerne vil selvsagt fly med helikopter til de ulike stedene når kameraene skal installeres. Det vil UNIS-forskerne også, som vil montere kamera på Kapp Lee. Ja visst, det vil være to kamera på nordvesthjørnet av Edgeøya. Og også UNIS vil bruke helikopter.

Det er på tide med en skarpere forvaltning, med en mer kritisk omgang med forskningsprosjekt, og flere prinsipielle diskusjoner om nødvendigheten av forskningen. Forskerne er hårsåre når det gjelder sine prosjekt, og opplever innblanding som utidig. Det får så være. En forsker som søker om å få gjennomføre noe han eller hun brenner for er greit nok. Problemet er at forvaltningen; det vil si Sysselmannen i første omgang, Direktoratet for Naturforvaltning i den neste og Miljøverndepartementet til slutt, bare unntaksvis sier nei. Når det gjelder overvåkningen av turister og hvalross bør Sysselmannen sette foten ned. Slik søknaden foreligger virker den tilforlatelig: Et kamera her, et kamera der. Noen tusentalls fotografier. Hva så?
Kjenner også du at det prikker i bakhodet?

Les denne arikkelen for å få vite mer om Polarinstituttets prosjekt

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!