Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Nestenulykken vi må lære av?

"Svalbard må ikke igjen bli en kilde til alvorlige interessemotsetninger."

Tekst:

Publisert:

I år har vi markert Sovjets frigjøring av Øst-Finnmark i 1944 på en fortjent og ærefull måte. Alle de positive sider ved dette er trukket frem, men det er også en bakside som i realpolitikkens verden ikke må glemmes. Norge var i ferd med å «gi bort» Svalbard.

I følge Svein G. Holtsmark (IFS 1993) ble den norske regjering i London i perioden etter frigjøringen utsatt for et voldsomt press fra Sovjet. Dette bestående av ulike forslag som for eksempel:
• Den norsk-sovjetiske grensen burde flyttes vestover og følge Tanaelva.
• Som «betaling» for frigjøringen og kompensasjon for de russiske kostnader med å bli stående i okkupert område, burde Sovjet få langtidsavtaler om baser i Nord-Norge der også Tromsø var nevnt.
• Bjørnøya skulle tilfalle Sovjet og Svalbard skulle ha norsk/sovjetisk fellesregime.
• Svalbardtraktaten burde endres ved bla å fjerne nøytralitetskravet.

Det hele startet med et møte mellom Molotov og Trygve Lie den 12. november 1944 (tre uker etter frigjøringen) og kulminerte etter mange møter med at den norske regjering i et «brev» av 9. april 1945 foreslo at Norge og Sovjet skulle inngå en bilateral avtale der de i første omgang skulle få fjernet nøytralitetskravet i Svalbardtraktaten for å åpne for sovjetiske baser, og deretter søke å få endret hele traktaten. Drivkraften i de norske forhandlinger var å «slippe unna» de sovjetiske «krav» overfor Nord-Norge. De allierte skulle få presentert avtalen i etterhånd.

Heldigvis for Norge valgte Sovjet å vente med sitt svar helt til Molotov tok dette opp med vår nye utenriksminister Halvard Lange den 2. august 1946, hvor han svarte at «det ikke hastet». Den 15. februar 1947 skrinla Stortinget i lukket møte det norske initiativ. Tidsforløpet hadde ifølge Holtsmark sin bakgrunn i at Sovjetledelsen ventet på at USA skulle inngå langsiktige baseavtaler med Grønland og Island, men Danmarks engstelse for Bornholms fremtidige status gjorde at disse forhandlingene tok mye lengere tid enn antatt.
En hovedårsak til at London-regjeringen brakte seg inn i en situasjon med direkte bilaterale forhandlinger med Sovjet om sin egen sikkerhetssituasjon, var ønsket om å drive en selvstendig brobyggingspolitikk mellom øst og vest. Drivkraften i denne politikken var Trygve Lie som gikk inn for at Norge måtte bli mer uavhengig av Storbritannia/USA ved å etablere bilaterale relasjoner med Sovjet. Svalbardforhandlingene med Sovjet satte imidlertid en effektiv stopper for en videre «alenegang» i nord og Norge gikk få år senere inn i Nato.

Den åpenbare lærdommen fra denne «nestenulykken» er:
1. Så lenge de arktiske områder er et spenningsområde er det ikke særlig klokt å drive en «alenegang» i nord.
2. Norsk politikk i Arktis må ha som hovedmål å bidra til lavspenning for dermed å øke vårt eget handlingsrom.
3. Svalbard må ikke igjen bli en kilde til alvorlige interessemotsetninger.

Hva kan dette ha å si for dagens norske politikk?

På den internasjonale agendaen står Arktis høyt samtidig som interessemotsetningene blir stadig tydeligere og i norsk politikk er Longyearbyens fremtid nå på dagsorden. Denne samtidighet tilsier at den politiske hovedutfordringen for Norge ikke er hvordan sikre nok norske arbeids¬plasser i Longyearbyen, men hvordan sikre at Longyearbyen blir viktig i en norsk avspenningspolitikk for Arktis.

Svaret på denne utfordring er å vektlegge bred internasjonal aktivitet og bruk av norsk infrastruktur på en måte som styrker vår suverenitetsutøvelse. Norsk infrastruktur i Longyearbyen må bli viktig også for andre enn norske aktører, på tilsvarende måte som i Ny-Ålesund, og øvrige rammebetingelser må gjøres attraktive. Det er i dette perspektiv en bør vurdere den omstilling Longyearbyen-samfunnet står overfor og de forestående beslutninger om eierskapet av Horn-eiendommen og norsk kulldrift.
Johan Petter Barlindhaug
Tromsø

Nøkkelord

Siste nytt i Nyheter

Se ødeleggelsene

Svalbardposten har vært i skredområdet.

Møter boligeierne mandag

Verken Sysselmannen eller lokalstyret ønsker folk øverst i Lia, men det er fremdeles flere spørsmål knyttet til hva som skjer videre.

– Jeg er sjeleglad for at vi flyttet ut

Elisabeth bodde i leiligheten i 14 år. Skredet raserte den bare måneder etter at hun flyttet ut.

 
Her traff skredet

Elleve personer var i huset da snømassene flyttet huset. Ingen ble fysisk skadet.

Prioriterer sikring i år

NVE mener den siste skredhendelsen viser at det er viktig å raskt få på plass permanent skredsikring.

Gamle sykehuset - et økonomisk mareritt

For ett år siden ble Gamle sykehuset evakuert og dørene boltet igjen. For eierne har investeringen i egen bolig blitt en katastrofe.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!