Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Vi fant noen vitenskapelige småbomber

73 år gamle Yngve Kristoffersen kom lørdag hjem etter ett år i Polhavet om bord luftputebåten «Sabvabaa». Han sier de gjorde flere større vitenskapelige oppdagelser. FOTO: Geir Barstein

Tilbake etter ett år i isen:

– Vi fant noen vitenskapelige småbomber

Yngve Kristoffersen (73) gransket ukjent grunn med «Sabvabaa».

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
29.08.2015 kl 11:33

73-åringen ble nylig plukket opp av selfangerskuta «Havsel» ankom Longyearbyen i helga.

– Kom inn, kom inn. Det ligger en del ting her og der, men slå deg ned, sier Yngve Kristoffersen (73) og åpner døra til luftputebåten «Sabvabaa».

Etter 2200 kilometers ferd med vær og vind på det forfrosne Polhavet, er den Flåklypa-liknende farkosten endelig hjemme blant folk

Kristoffersen og kompanjongen Audun Tholfsen (42) er de første nordmennene til å gjennomføre en liknende ferd siden Fridtjof Nansens Fram-ekspedisjon for 118 år siden.

– Det er godt å være ferdig. Isflaket vårt begynte å bli lite og stusselig mot slutten, sier han og rydder unna noen kopper og kar.


IN ENGLISH: An unusual hero

Noen netter til

Tholfsen returnerte til Norge for over en måned siden, men Kristoffersen har ikke sett andre mennesker siden de ble etterlatt alene på over 89 grader nord av den tyske isbryteren «Polarstern» 30. august fjor.

Det er lørdag, det regner og blåser og kullkaia er et gjørmete, hustrig sted når sjampanjevelkomsten og allsangen med de frammøtte gratulantene stilner utpå kvelden.

– Du har ikke tatt inn på hotell, da?

– Hotell? Hvorfor skulle jeg det? Jeg har bodd på denne båten i ett år, da kan jeg jaggu sove her noen netter til, smiler den pensjonerte professoren fra Universitetet i Bergen og lukker døra for elementene.

Innendørs er ikke båten mer enn en kort, trang korridor med noen få kvadratmeter gulvplass. I enden ligger toalettet og en sengeplass.

Langs en vegg er det reoler med utstyr og klær; langs den andre er det en benk med vitenskapelige apparater, verktøy, duppeditter, datamaskiner og noen CD-plater.

– Se her. Dette er livsnerven vår, sier han, setter seg og skrur på en laptop.

– Vi kunne kommunisere fra en liten båt midt i intet. Det er fantastisk! utbryter han entusiastisk.

"Hotell? Hvorfor skulle jeg det?
Jeg har bodd på denne båten i ett år"

Hvite flekker på sjøkartet

Koordinert av Nansensenteret i Bergen, har ekspedisjonen «Fram 2014/15» gransket den undersjøiske Lomonosov-ryggen.

For 50 millioner år siden utgjorde den en del av kontinentalsokkelen nord for Svalbard.

– Hvordan var egentlig forholdene på den tida? Ingen har fått gjort ordentlige undersøkelser her før oss, sier han og peker på skjermene.

– Spesielt her mellom Nordpolen og Canada er det mye ukjent grunn.

I tillegg til geologien har de forsket på vannet, været, vinden, isen og til og med dyrelivet dypt nede i havet.

Oppdagelsene skal deles med en rekke miljøer.

– Vi har noen småbomber i det vitenskapelige materialet, uten at jeg kan gå nærmere inn på det nå, humrer han.

Han har gått svanger med ideen om å bruke en luftputebåt i Arktis i 30 år, helt siden han så en slik farkost på 80-tallsserien «Miami Vice».

Tanken er enkel: Fartøyet kan bevege seg over isen og bort fra sprekker og farer, i tillegg til at den er et varmt og godt hjem etter en lang dags arbeid under ekstreme forhold. Fra et økonomisk synspunkt er det også mye billigere enn å dundre inn med en isbryter for å gjøre undersøkelser, sier han.

– Jeg har funnet ut at dette har livets rett: En luftputebåt er ideelt for dette arbeidet. Russerne har sagt at de vil slutte med de tradisjonelle isstasjonene, fordi det ikke er nok god is. Da må du tenke som oss, sier han.

Doblet lønna

Men båter som «Sabvabaa», som på inuktitut betyr «flyter hurtig over», har også sine klare begrensninger. Mest åpenbar er mangelen på albuerom, og i forlengelsen fare for konflikter når to personer lever så tett og isolert over tid.

– Men det gikk veldig bra. Audun og jeg utfylte hverandre veldig godt, sier han.

Polarutforskere er ikke nødvendigvis kjent for beskjedenhet rundt egne bragder i isen, men 73-åringen forteller nøkternt og med små bokstaver. Han er igrunn bare glad for at det ikke var noen alvorlige uhell eller sykdomstilfeller.

– Det eneste var at jeg hadde antydning til tannpine for noen uker siden. Det er ikke verst for noen i min alder, sier han.

Aldri redd

Turen var likevel ikke uten dramatikk. Flere ganger sprakk isen opp, og de måtte kaste seg rundt for å berge flere tonn utstyr i leiren. Uvær, sviktende generatorer og en russisk ubåt som plutselig stakk snuten opp av isen krydret også.

– Var dere redde noen gang?

– Redde? Næh. Aldri. Grunnen er at alle prosesser i isen går så langsomt. Du har tid til å komme deg unna sprekken. Og selv om vi hadde mistet båten, ville vi hatt telt og utstyr til å greie oss i lang tid.

Kritisk

Ekspedisjonen ble planlagt og utført uten bistand fra Norsk Polarinstitutt, Kristoffersens arbeidsgiver på slutten av 70-tallet.

Han er kritisk til hvordan norsk polarforskning har utviklet seg.

- Polarinstituttet burde ha en rolle som tilrettelegger for de nasjonale forskningsmiljøene og ikke en introvert imperiebygger, sier han.

Han viser blant annet til svenskene, og sier deres Arktis-forskning når ut til et større internasjonalt publikum enn den norske.

– Vi organiserer den norske forskningen helt feil. I Sverige går polarsekretariatet ut og ber forskere om å komme med innspill til prosjekter. Da går kloke hoder sammen og kommer opp med de aller beste forslagene. Her i Norge er det ikke slik. Vi må utnytte potensialitet i hele det norske forskningsmiljøet, og la dem konkurrere om tilgangen til polarlogistikk, og ikke bare sentralisere og bygge opp i Tromsø, slik det gjøres nå, sier han bestemt.

Budsjettet for den årelange ekspedisjonen var om lag fem millioner kroner.

– Og vet du ka? Det er den samme summen som da Jan-Gunnar Winther (direktøren for Norsk Polarinstitutt journ.anm.) tok med seg Vegard Ulvang til Antarktis for å gå på ski i Amundsens fotspor i 2011, ler han og rister på hodet.

EU-kontroll

Professorens drøm gjennom tre tiår har bokstavelig talt kommet i havn.

Noen nye eventyr – utover at han mandag måtte haste hjem til Bergen for å levere bilen til EU-kontroll («jeg fikk ikke en utsettelse») – står ikke på planen.

– Vi har jobbet så hardt og lenge mot dette. Det gikk langt over pensjonsalderen, men nå har vi gjort det. Vi må bare være glade og fornøyde. En gang må det ta slutt, smiler han.

Se bildet større

Duoen holdt kontakt med utenomverden og blogget kontinuerlig om arbeidet i isødet. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Etter ankomst Longyearbyen var det foredrag, sjampanje og feiring om bord "Havsel" som plukket opp Kristoffersen i Framstredet. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Ekspedisjonen måtte flere ganger bryte opp campen på grunn av sprekkdannelser i isen.

Se bildet større

En russisk atomubåt kom plutselig opp gjennom isen en dag, men dykket igjen før teamet nådde bort til fots. FOTO: FRAM 2014/15 / NERSC

Se bildet større

Nisselue, tradisjonelt pålegg og en liten pinne oppe i isen på julaften. Pepperkakene overlevde imidlertid ikke flydroppet. FOTO: FRAM 2014/15 / NERSC

Se bildet større

De ble satt av 280 km fra Nordpolen. 353 dager senere ble Kristoffersen plukket opp av selfangsskuta «Havsel» i Framstredet på 81 grader nord. FOTO: FRAM 2014/15 / NERSC

Se bildet større

Sysselmann Odd Olsen Ingerø sto klar på Kullkaia da Kristoffersen returnerte til sivilisasjonen. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Kristoffersen mener luftputebåt er et ideelt fartøy for isstasjoner. FOTO: Geir Barstein

– Imponerende

Jan-Gunnar Winther, direktør ved Norsk Polarinstitutt, sier «Sabvabaa»-ekspedisjonen har gjort en viktig innsats.

– Kunnskapen fra dette området er mangelfull, og det er spesielt verdifullt med data fra vinterhalvåret. Det er ingen tvil om at ekspedisjonen har samlet inn viktige data som bidrar til vår forståelse av Polhavet, sier han.

Til kritikken fra Kristoffersen om norsk forskning i Arktis, sier han følgende:

– At Norge har rettet sin innsats mot Svalbard og omkringliggende område er en ønsket satsing. Bakgrunnen er at det er i disse områdene at vi kan studere klodens raskeste klimaendringer. Vi har lange forskningstradisjoner, infrastruktur, næringsmessige interesser og suverenitetshensyn. At vi har en svakere innsats i de sentrale delene av Polhavet følger som en naturlig følge av dette.

Han kjenner seg ikke igjen i kritikken som omhandler konkurranseregimet.

– Med få unntak følger vi det samme som det internasjonale miljøet. Organiseringen av norsk polarforskning er bestemt av norske myndigheter, og likner den som er etablert i mange andre land, skriver han i en epost til Svalbardposten.

Siste nytt i Nyheter

Medpolitikere reagerer på soloutspill

Høyre, Venstre og MDG reagerer på at lokalstyreleder Arild Olsen ikke snakket på vegne av lokalstyret under torsdagens høring om Svalbardmeldingen.

Misfornøyd med veiene

Svalbard Maxi Taxi prøver så langt det lar seg gjøre å unngå turer ut til Bjørndalen. Daglig leder Rune Moen er alt annet enn fornøyd med veiene i Longyearbyen.

Utforkjøring ved Nybyen

En bil endte fredag morgen i grøfta mellom skolen og Nybyen.

Vil styrke barnevern

Leder i familie- og kulturkomiteen, Svein Harberg, mener barnevernet bør styrkes slik at det blir et kompetansemiljø.

Færre småbarn

Fra 157 til 98 småbarn på tre år.

Barnebok om viktig tema

Forsker Geir Wing Gabrielsen ved Norsk polarinstitutt har sammen med forfatter Kirsti Blom lansert en barnebok som tar for seg problematikken rundt plastsøppel i havet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!