Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

To år på fangst kan  bli dobbeltdyne

Fangstparet foran hovedhytta på Austfjordnes. FOTO: Randall Hyman

To år på fangst kan bli dobbeltdyne

Ragnhild Røsseland og Frode Skar har levd av naturen i to år. Ærfuglene ga den næreste naturopplevelsen.

Tekst:

Publisert:

Ragnhild Røsseland og Frode Skar sitter på tundraen i Bolterdalen med hver sin hund i armene. Det er litt over en uke siden de kom tilbake til Longyearbyen etter to år på Austfjordnes.

– Det føltes trist å dra. Først ble det litt styr med pakking, utflytting og innflytting. Men den andre dagen, da vi reiste for siste gang, var det med en klump i halsen på begge to, sier Røsseland.

Med seg hadde de fire hunder som nettopp har vært på obligatorisk sjekk hos veterinæren før nedreise. Nå skal de på hybel i hundegården til Greendog noen dager, før de må ta farvel med fangstmenneskene sine. Da skal de hjem til matmor Marit Holm i Lakselv.

– Det blir trist. De ble vi svært knyttet til. Men det hjelper veldig å vite at de skal tilbake til et godt hjem, sier Røsseland.

Se bildet større

Kontakten med ærfuglene er en av de næreste naturopplevelsene paret hadde. Her rengjør Røsseland kobbeklør i nært selskap med en ærfuglmor FOTO: Frode Skar

Dobbeltdyne
Hun og Skar har vært kjærester i over ti år. Akkurat hvor lenge husker de ikke, siden de gikk litt ut av tiden og tellingen da de kom til Austfjordnes.

– Å dra på fangst var noe vi hadde tenkt på i mange år. Vi har alltid holdt på med jakt og høsting av naturen. Nå fikk vi endelig sjansen, sier Røsseland.

Man blir ikke rik av å være fangstmann, men kan tjene litt penger på reinsdyrkjøtt, ryper, reveskinn og ærfugldun.

Da de kom sommeren 2014, var det for seint å begynne å plukke dun fra ærfuglredene. Bjørnen hadde vært der før dem. Men i fjor fikk de en fin ærfuglkoloni rundt stasjonen. De nærmeste reirene lå helt inntil hytteveggene, så fangsthytta ble innhyllet i harmonisk kurring. Fuglene dekket til eggene, snudde på dem, og før klekkingen startet snakket mødrene med fugleungene sine.

– Vi hørte dem pipe i eggene sine, så det virker som de har en slags kommunikasjon, sier Røsseland.

Siden det var mye bjørn i området, som gjerne ville spise fugleegg, passet fangstparet på kolonien på skift hele døgnet. Samtidig fisket de, fileterte, saltet og røkte fisk, sanket dun, ristet den og tørket den, og hogde ved.

– Det gjorde inntrykk når vi så nybakte mødre gå til fjorden med ungeflokken sin, og så ble alle ungene slukt av polarmåker som vi ikke alltid klarte å holde unna. Men sånn er det i naturen.

Ærfuglene ga fangstparet nok dun til en dyne eller to.

– Vi håper det blir nok til en dobbeltdyne. Det hadde vært et veldig fint minne, sier Røsseland.

Se bildet større

Kontakten med ærfuglene er en av de næreste naturopplevelsene paret hadde. Her rengjør Røsseland kobbeklør i nært selskap med en ærfuglmor FOTO: Tone Hertzberg/Sysselmannen

Lite stress
Hvor stor fangsten har vært, vil de nødig ut med, men de har hatt mer enn nok å gjøre.

– Det gikk fort et par døgn i strekk når vi først hadde gode forhold, sier Skar.

– For eksempel måtte vi alltid jakte kobbe når det var flatt på fjorden. Og reinsdyrjakta måtte skje intensivt kort tid før vi hadde transport av kjøttet til byen, følger kjæresten opp.

Selv om det var mye å gjøre med jakting, foredling, matlaging, vedhogst, var det lite stress.

– Det var harmonisk. Vi gjorde sjelden mer enn en ting om gangen, sier Røsseland.

Hun og Skar tar med seg både kobbeklør, reveskinn, reinsdyrskinn, selskinn og dun til fastlandet.

– Vi ønsker å pusse litt mer på det før vi selger, lage fine produkter selv, sier Røsseland.

Se bildet større

De flinke bjørnevaktene på Austfjordnes. FOTO: Frode Skar

Hund i bjørnekjeften
Det paret selv var mest redd for under oppholdet, var å bli nødt til å skyte isbjørn.

– Det ville vi virkelig ikke, og det slapp vi. Det har hjulpet å ha så gode vakthunder, sier Røsseland.

Den ivrigste var Aputsiaq (lille snøfnugg) som nå koser seg tett inntil henne. En morgen da fangstfolkene spiste frokost, hadde en bjørn sneket seg inn på stasjonen. De hørte plutselig et leven og så Aputsiaq i kjeften på bjørnen. Bjørnen hadde godt tak i henne, og ville ta henne med ut på isen. Da Skar og Røsseland kom ut, lot den seg skremme og slapp hunden.

– Det var mye blod, men hun var like sint da bjørnen slapp taket. Hun måtte sys litt og fikk antibiotika som vi hadde med oss, og kom seg igjen, sier Røsseland.

Ingen is
Etter den første sesongen, var det et enkelt valg å ta et år til når de fikk permisjon fra jobben.

– Det var fint med et år der vi kunne dra nytte av erfaringene fra det forrige. Og så ble det to ulike år med tanke på været og føret. Det første året tenkte vi at det var et dårlig isår, helt til vi fikk et enda dårligere, sier Røsseland.

I tillegg til at isen ikke la seg på Austfjorden før i april i år, var det svært lite snø.Føreforholdene reduserte terrenget for revefangst betydelig. De hadde 60 feller som alle kunne nås til fots.

– I år har vi bare kjørt slede på isen i elva for å trene hundene litt. Det har blitt mye trasking til fots sammen med hundene. Vi har slitt ut to par med brodder hver, nesten tre, sier Røsseland.

Mangelen på is gjorde det også svært vanskelig for folk å besøke Austfjordnes.

– Var det tungt å være så isolert ved stasjonen?

– Det var synd med tanke på fangsten, men fint å følge området så tett, sier Røsseland.

– Vi har opplevd mer på land og opplevd flere nyanser i terrenget siden vi har gått til fots, utdyper Skar.

– Ble dere lei av hverandre?

Ragnhild Røsseland ler.

– Nei, det har vi tenkt på selv også. Vi er litt overrasket over at det gikk så bra. Vi har hatt det kjekt i lag, sier hun

Første gang
Dette er første gang Svalbardposten møter fangstparet. I desember skrev redaktør Eirik Palm i en leder at døra på fangststasjonen burde stå åpen for pressen, som kan fortelle om tradisjonen som holdes i hevd. Dette svarte paret på i et leserinnlegg hvor de også fortalte om arbeidet sitt.

– Jeg tenker det er fint å videreføre tradisjonen ved å la driften av fangststasjonen gå i arv, sier Røsseland nå.

– Alle som er på fangst tar med seg fangstmannskunnskapene videre. Mange av oppgavene er enkle, når vi kan dem, og vi har gjort dem nøyaktig og mange ganger. Slik lærer man seg det ordentlig. Man glemmer det ikke, sier Skar.

De håper å kunne videreformidle det de har lært, og kanskje viktigst av alt, gi barn og unge glede av å bruke og ta vare på naturen.

Men først skal hundene på plass i hybelhundegården sin, og Røsseland og Skar skal pakke seg videre sørover til det de har savnet mest: venner og familie.

Nøkkelord

Se bildet større

Ragnhild Røsseland og Frode Skar leverte hundene på hybel i Greendogs hundegård forrige uke. De gjorde de siste forberedelsene til reisen hjem til Samnanger i Hordaland. Der skal Røsseland tilbake til jobben som biolog hos Statens Vegvesen, og Skar til Forsvaret. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!