Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– En isbjørn som prøvde å bite øret hennes måtte gi tapt for sikteferdighetene

Amerikanske Emmy Lou Sutton fikk reise til Svalbard og skyte bjørn som 18-årsgave. Førsteamanuensis Lena Aarekol ved Polarmuseet og Universitetet i Tromsø har gravd opp glemte bilder som dokumenterer trofejakta på Svalbard. FOTO: Richard Sutton

– En isbjørn som prøvde å bite øret hennes måtte gi tapt for sikteferdighetene

Unike bilder dokumenterer troféjakta på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

– Min erfaring er at isbjørner er vanskeligere å drepe enn både løver og tigre. Som sønnen min Dick sa, de spiser bly som de spiser sel, skrev Richard Lightburn Sutton (1878-1952), en styrtrik hudlege fra Kansas, tobarnsfar og troféjeger, i en av sine bøker fylt av reiseberetninger.

Denne opplevelsen fikk han på Svalbard i 1932.

Bjørn i 18-årsgave

Datteren Emmy Lou fylte 18 det året, og som gave tok han med kona Magdalena, sønnen Richard Jr. og bursdagsbarnet med på en tre uker lang ekspedisjon til Arktis.

Målet med familieutflukten var blant annet å skyte isbjørn, sier Lena Aarekol, førsteamanuensis og daglig leder ved Polarmuseet i Tromsø

Hun har gravd seg ned i troféjakta som foregikk på Svalbard fra slutten av 1800-tallet og fram til fredninga av isbjørn på 1970-tallet.

Se bildet større

Familien Sutton før avgang fra Tromsø med skuta "Isbjørn". Fra venstre: sønnen Richard Jr. («Dick»), mor Magdalena, datteren Emmy Lou og far Richard. FOTO: Sutton

Prosjektet startet ved en tilfeldighet, da hun kom over et glemt fotoalbum på museet, hvor nettopp unge Emmy Lou poserer med ei rifle og en død bjørn på dørken av MS «Isbjørn», Tromsø-skuta de leide med mannskap for å dra nordover.

Lite kjent

– Jeg undersøkte den turen i 1932, og ble interessert i hele fenomenet. Det dreier seg stort sett om veldig rike utlendiger, og enkelte som har fine titler som lord eller baron, sier Aarekol, og foreteller at det er forsket lite på denne delen av fangsthistorien på Svalbard.

– Det er mange som omtaler de ulike personene som dro på jakt, men ingen har gått grundig inn og undersøkt dette som fenomen. Så det blir en del detektivarbeid, hvor jeg finner et spor her og et spor der, sier hun.

Mange av jegerne hadde erfaring fra troféjakt i sydligere strøk som Afrika og Asia, men manglet kompentanse til ta seg opp og fram i Arktis. Det førte til gode tider for ishavsskippere som lot seg chartre for høye summer. Sutton-familien kjøpte sin tur via reisebyrået Bennet, som blant annet markedsførte seg på «ren og bakteriefri luft», i motsetning til tropenes «dysenteri, malaria og andre sykdommer».

– Økonomien i disse turene var god. De norske skipperne ble betalt en fast sum på forhånd, som de fikk beholde uansett om turistene fikk fangst eller ikke, sier Aarekol.

Skjøt sju bjørn

Og fangst ble det for Sutton-familien.

1. juni skjøt den unge jenta sin første bjørn på 80 grader nord, ifølge den skriftlige beretningen til faren.

Totalt fikk de sju, og av dem poserer Emmy Lou på bilder med fem.

Se bildet større

Richard Lightburn Sutton var en velstående lege fra Kansas. I 1932 tok han med familien på troféjakt på Svalbard, i anledning datterens 18-årsdag. FOTO: Sutton

Faren skrev bildetekster i albumet, og ga inntrykk av at hun var en habil jeger.

– En isbjørn som prøvde å bite av øret til Emmy Lou måtte gi tapt for hennes dødelige sikteferdigheter, skriver han, ifølge artikkelen Maskulinitet og troféjakt i Arktis, som Aarekol skrev for UiT-journalen Nordlit.

En annen bildetekst bringer fram mer følelsesmessige sider ved trofésamlinga.

– Synes synd på denne stakkars bjørnen, selv det er ekstremt tvilsomt at bjørnen ville synes synd på henne, dersom situasjonen var omvendt, skriver faren, ifølge Aarekol.

Ingen statistikk

Hvor mange isbjørner som falt for trofejegerne er ikke kjent, men det er etter alt å dømme et betydelig antall gjennom åras løp.

Se bildet større

Dette bildet av levende isbjørnfangst ble trolig tatt en gang i perioden mellom 1904 og 1914, og det er ikke kjent hvem personene er. – Det viser likevel godt hvordan jakta foregikk, når de ville ha ungene levende. De ble solgt til dyrehager, sier Lena Aarekol ved Polarmuseet i Tromsø. FOTO: Giæver / Perspektivet museum

– Det er vanskelig å gi noen konkrete tall. Noen ekspedisjoner sier de tok 30 på en uke, andre oppga tallet til å være ti. En ekspedisjon i 1859 fikk bare to, men de var mer opptatt av å jakte hvalross og reinsdyr. Men det finnes ikke noen systematisk rapportering fra troféjakt, så vi vet ikke hvor stort dette uttaket var av den totale fangsten på Svalbard, sier Aarekol.

Hun tror motivasjonen deres for å dra ut ikke nødvendigvis var så forskjellig fra den du finner hos moderne eventyrere og troféjegere.

– Det handlet ikke bare om jakt, men vel så mye om å reise inn i det ukjente og oppdage Arktis. Det ble lenge sett på som den siste villmarka. Akkurat som jegere i dag, var de opptatt av natur og å komme seg ut i den, sier hun.

Dokumentasjon

Mange av jegerne ønsket også å dokumentere naturen for de der hjemme.

– De samlet inn steiner, tegnet illustrasjoner og ga mange av trofeene til museer. Levende isbjørnunger ble solgt til dyrehager. Og når fotografiapparatet kommer, blir det tatt mange bilder, sier Aarekol.

Se bildet større

Et jaktlagpå Jan Mayen i 1906. Max C. Fleischmann helt til venstre og hans nye kone Sarah Fleischmann helt til høyre i bildet.

– Det var kanskje en måte å legitimere denne typen aktivitet på, ved ta med noe tilbake til samfunnet, legger hun til.

Førsteamanuensisen håper det tidkrevende detektivarbeidet i gamle fotoalbum og beretninger ender i et eget verk.

– Jeg har blant annet vært i USA og gått gjennom arkiver der, og håper jeg får skrevet en bok. Det er mange spennende historier og et flott bilde-materiale.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!