Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Maskiningeniørens bekjennelse

 

Maskiningeniørens bekjennelse

Hun kommer fra en storby i Bulgaria, er utdannet sivilingeniør og arbeider som barnehageassistent i Longyearbyen. Ina Eidsvåg er nok en bekreftelse på livets mysterier.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Hun bedyrer at hun er beskjeden, at hun ikke liker å stikke seg fram og at hun trives best når hun kan holde seg i bakgrunnen. Og på spørsmål om hvordan det hele henger sammen, hvordan hun har funnet veien nordover, forsøker hun seg på en kortversjon:
– Vi møttes i Norge, i Brekstad i Sør-Trøndelag. Det var i 1993, jeg var 30 år og det var på tide å stifte familie. Så jeg giftet meg med en snill trønder, men det er ikke noe viktig, det. Det er viktigere at vi har det godt sammen.
Hun synes ikke det er noe mer å si om den saken. Annet enn at mannen heter Harald og arbeider som gruvearbeider i Svea Nord.
– Men, altså, du kom til Norge i 1993 og giftet deg samme år. Det var kjapt?
– Jeg kjente ham fra før gjennom venner og slektninger. Og vi skrev brev og snakket sammen på telefon. Da var jeg på universitetet og ville ikke flytte før jeg var ferdig. Men det er bare bagateller, jeg hadde nesten glemt det hele, det er så lenge siden, sier hun.
Hun forteller at mannen har arbeidet som gruvearbeider på Svalbard siden 1973, men at han hadde permisjon da de møttes. Han dro tilbake til Svalbard i 1996, hun kom året etter.
Ina Venezieva kommer fra byen Rousse ved Donau, en by med rundt 180.000 innbyggere midt i Bulgaria, ikke langt fra Svartehavet. Hun snakker godt norsk, med et snev av trønder ispedd en dæsj nordlending.
– Hvordan var overgangen til Svalbard?
– Det er helt perfekt. Jeg har ikke kjent noe opp og ned, svarer hun, og lager bølgende bevegelser med hånden. Bølger uten snev av brottsjø.
– Jeg er en positiv person, og jeg dro ikke fra Bulgaria på grunn av fattigdom. Jeg kommer fra en god familie.
Hun har brukt utdannelsen sin som maskiningeniør kun i seks måneder, i en jobb for Ørland kommune.
– Her på Svalbard må man bare finne seg jobb hvis man har lyst til å jobbe. Jeg har en datter som er ni år gammel. Hun var så ønsket at jeg bare ville være hjemme med henne de første årene. Jeg var 35 år da jeg fikk mitt første og eneste barn, så hun er gullet vårt.
Nå går Victoria i fjerde klasse og mor er i Kullungen barnehage. I dag i Gruve 3, som avdelingen heter. Ungene jager fram og tilbake, en gutt trenger trøst. Ei jente leter etter telefonen sin.
– Det er så fredelig her, og man blir vant til at det er mørkt og kaldt om vinteren. Jeg trives overalt, uansett, både i Bulgaria, i Trøndelag og på Svalbard. Jeg kan være hvor som helst, bare jeg har familien med meg. Jeg ofrer alt for familien, men ikke for karrieren.

Siste nytt i Nyheter

Nominert til ærespris for arbeidet under skredet

Sysselmannsførstebetjent Trond Olsen ledet redningsarbeidet.

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!