Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Nordpolekspedisjon med Kon-Tiki

Artikkelforfatteren var i 1964 på ekspedisjon med Torstein Raaby som var radioansvarlig på Kon-Tiki-ekspedisjonen. De fikk transport med US airforceved Kanaq hvor de hentet hunder til ekspedisjonen. De fløy tilThule på Grønland og videre til Alert på Ellesmereland, hvor ekspedisjonen startet. alle foto: per johnson FOTO: Per Johnson

Nordpolekspedisjon med Kon-Tiki

Per Johnson var hundekjører på en ekspedisjon sammen med Torstein Raaby som var telegrafist på Kon-Tiki-ferden. Der fikk han høre historier som ikke før er fortalt.

Tekst:

Publisert:

Min interesse for Arktis begynte tidig. Når min far skulle lese eventyr for oss unger, valgte han som oftest Nansen og Johansens overvintring i steinhytta på Frantz Josefs Land framfor Bambi og de syv dverger. Sammen med familiehytte langt inne i Telemarksfjellene og anskaffelse av noen herlige trekkhunder, fjernet jeg meg fra det kjedelige livet i Oslos utkant.

Da jeg var 17 år, fikk jeg høre at Norsk Polarinstitutt hver sommer hadde ekspedisjoner til Svalbard. Jeg skrev en søknad om å få delta og fulgte opp med hyppige besøk i deres lokaler i Oslo. Jeg glemmer aldri den intense gleden jeg følte da jeg fikk tilslag, en ubeskrivelig glede. Endelig et avbrekk fra by og skole.

Etter en lang sommer full av enestående opplevelser var vi med ekspedisjonsfartøyet «Signalhorn» av Brandal innom en fangstmann som skulle overvintre på Gråhuken. Det var Edvin Nøis (broren til Hilmar Nøis) med kone og den 14 år gamle sønnen Arne. Det gikk opp for meg at gutten skulle få oppleve det jeg så på som toppen av lykke: fangstovervintring, mens jeg skulle ned i Oslogryta å fortsette på skolen. Så nær depresjon har jeg ikke vært verken før eller siden.

Året etter leste jeg i Osloavisene om den planlagte Staibekspedisjonen som skulle gå til Nordpolen via Grønland og Ellesmereland i Canada. Hva jeg sa eller ikke sa til lederen husker jeg ikke i dag, men jeg ble ansatt som hundekjører på ekspedisjonen. Telegrafisten på denne ferden het Torstein Raaby. Vi unge gutter så veldig opp til han. Han hadde vært med Thor Heyerdahl på Kon-Tiki-ekspedisjonen og hadde mye å fortelle. Jeg ser fortsatt for mitt indre øye denne hedersmannen sitte i teltet og fortelle fra Kon-Tiki og sydhavet. Ute var det ned til minus 60 celsius. Kontrasten til Raabys historier var ikke til å tro.

Mens vi lå i leir nær Alert på Ellesmereland (cirka 83 grader nord), var Raaby ekspedisjonens store muntrasjonsråd. Han fortalte masser av andre historier. Om hverdagsliv i Finnmark, om jobben han hadde under krigen med å sende rapporter til de allierte om slagskipet «Tirpitz» sine bevegelser.

Det er spesielt to historier fra Kon-Tiki-ferden jeg har lagt meg på minnet. For noen år siden fikk jeg høre at det filmselskapet som hadde laget filmen om Max Manus, planla en ny film om Kon-Tiki. Jeg ringte dem og fortalte at jeg i 1963 til 1964 var med på en polarekspedisjon sammen med telegrafist Torstein Raaby.

Jeg fortalte filmfolkene at disse historiene aldri har vært gjenfortalt hverken i ekspedisjonsberetningen, eller i den originale Kon-Tiki filmen.

De spurte meg om jeg kunne tenke meg å komme til Oslo og fortelle det jeg satt inne med, men det ble ikke noe av.

Nå kan jo Svalbardpostens lesere selv gjøre seg opp en mening:

Har filmen tapt noe på ikke å få med seg Torstein Raabys historier? Raaby døde dessverre under denne ekspedisjonen. Det var en usigelig trist opplevelse for oss unge gutter. Det er nok grunnen til at jeg så levende husker det han fortalte der i teltet i mars 1964. For over 50 år siden.

Raabys historier
Landingen på øya Raroia i Tuamoto Islands:

Da de begynte å nærme seg kysten av Raroia, reisens mål, forstod alle med stort alvor, at dette ville bli en voldsom landing. Svære havdønninger braket over korallrevene og opp mot øya. Raaby hadde da en siste kontakt per radio med deres hjelpere i det amerikanske forsvaret.

Amerikanerne ble orientert om situasjonen. En meget risikabel landing lå umiddelbart foran Kon-Tikis mannskap.

En avtale ble gjort: Hvis amerikanerne ikke fikk ny forbindelse med Kon-Tiki innen 24 timer, ville de sende fly og mannskap til unnsetning.

Plutselig var ekspedisjonsmedlemmene midt oppe i det. De var mer under enn over vann. Alle hadde mer enn nok med å klore seg fast. Etter en stund lå flåten langt oppe på stranden. Deres eiendeler lå spredt langs fjæra. Radio og generator var kliss våte etter å ha blitt utsatt for store mengder sjøvann.

De innfødte hadde tidlig fått øye på den fremmede farkosten. Mange av dem sto på stranden da de landet. Blant annet mange utrolig tiltrekkende unge kvinner. Palmevin hadde de også med rikelig av. Da forsto plutselig Raaby alvoret!

Hvis Kon-Tikis besetning nå begynte å drikke vin og styre med de søte jentene, ville fristen som var avtalt med amerikanerne bli overskredet. De ville bli reddet!

Derfor holdt han en kort tale for sine kamerater. Der minte han hver enkelt på at hvis radioen ikke var reparert og signal utsendt innen 24 timer, var løpet kjørt. De ville bli «reddet». Hjem til jobb, kjerring og unger!

Dermed satte karene i gang under ledelse av telegrafisten. Radiosender og generator ble demontert, vasket i ferskvann og lagt ut til tørk i sol og vind. Kondensatorer, spoler, motstander og rør.

Så fulgte den møysommelige sammenloddingen av komponentene. Alt var avhengig av å få senderen i orden.

Jeg husker at Raaby spesielt beskrev lagarbeidet og den intense iveren ekspedisjonens medlemmer nå la for dagen. Bedre hadde det ikke vært på hele flåteferden.

Omsider mente Raaby at alt var i orden. Generatoren ble sveivet opp i fullt turtall, og Raaby begynte å kalle på nødfrekvensen: «All stations, all stations. This is LI2L Kon-Tiki calling» om og om igjen. Når han slo over på mottaking, var det bare de atmosfæriske forstyrrelsene som suste i høyttaleren. Han prøvde igjen: «All stations, all stations. This is LI2L Kon-Tiki calling. No danger, no danger. All stations. No danger!»

Hele mannskapet og en del av de innfødte, sto i det ytterste alvor og lyttet til suset fra eteren. Da hørte de en uhyre svak, men tydelig stemme: «This is the Australien radio amateur…., I read you well, Kon-Tiki, but if no danger, why worry?»

Raabys sluttkomentar var: «Stakkars australiener. Han hadde nok aldri før hørt en melding på nødbølgen der avsenderen desperat prøver å forklare at det ingen fare er!».

Foredraget i Umeå
Noen år etter Kon-Tiki ekspedisjonen, var Raaby på en reise i Nord-Sverige. På en plakat utenfor folkets hus i Umeå, sto det skrevet:

«I kveld: Bengt Danielson forteller fra sin underbara rese med Kon-Tiki flottan».

Torstein tenkte at det kunne være artig å høre hva slags skrøner hans gode venn fra Kon-Tiki ferden nå hadde funnet på.

Han kjøpte billett, og satte seg bak i salen, selvfølgelig uten å gi seg til kjenne overfor kveldens foredragsholder.

Danielson fortalte i det vide og det brede om de utrolige opplevelser i sødra havet.

Til slutt sa han: «Hvis nogon av tilhørorna har nogon frågor, vill jag gjerne svara på dem».

Nederst i salen reiste Raaby seg. Han gir seg god tid. Han stiller så et uhørt på kanten spørsmål om de Polynesiske kvinners seksuelle vaner.

Det blir dødsens stille i lokalet. Publikum synes at situasjonen er svært pinlig.

Bengt Danielson går uten et ord ned midtgangen og geleider sin venn Torstein opp på podiet. De to kameratene snur seg mot publikum og Danielson sier: «Mine damer og herrer. Dette er min venn Torstein Raaby fra Kon-Tiki ekspedisjonen. Og om de Polynesiske kvinners kjønnsliv, vet han like mycket som jag!»

Torstein sa at det ble stor begeistring i salen. En slik manifestasjon av solid vennskap satte nord-svenskene stor pris på. Raaby og Danielson ble båret ned midtgangen på gullstol.

Se bildet større

Bjørn Staib ville følge i Nansens fotspor og satte kurs mot nordpolen. Ekspedisjonen nådde imidlertid ikke målet og måtte gi opp 86 minutter og 31 minutter nord. FOTO: Per Johnson

Se bildet større

Artikkelforfatter Per Johnson har tidligere skrevet flere artikler i Svalbardposten, blant annet om isbjørnfangst på Edgeøya. Her er han på ekspedisjon mot Nordpolen. FOTO: Per Johnson

Siste nytt i Nyheter

Ny art i Ny-Ålesund

Kronemanet, som skaper problemer i mange norske fjorder, er for første gang oppdaget på Svalbard.

By-bjørnene eskortert mot Van Mijen

By-bjørnen og hennes to halvvoksne unger ble natt til søndag på nytt drevet bort med politi-assistanse.

En turist fikk bot. Tre andre turister trodde de så isbjørn. I begge tilfellene rykket politiet ut.

Stengte veier

Vei 300 mellom Huset og Museumsveien er stengt etter skred inntil skiløypa lørdag morgen. Samme ettermiddag ble også veien opp til Gruvelageret stengt.

Skal evaluere hendelsen

Sysselmannen har fått klager etter isbjørnhendelsen denne uken. Beboere er kritiske til at bjørnen fikk vandre rett inn i boligområdet.

Kan få store konsekvenser

Styreleder kritisk til Rema-bygging på parkeringsplassen.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!