Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Isbjørnjegerne i Bolterdalen

Karina Bernlow (37) og Martin Munck (42) startet for tre år siden Green Dog sammen med Spitsbergen Travel. De kjøpte hundegården til Arctic Adventures i Bolterdalen og har nå 150 hunder, og seks guider i sesongen. Her står de i utkikkstårnet ved den nye hundegården som sto klar ett år etter at de kom. De har også en hundegård ved veien som de kjører ut fra før det er nok snø til å ta med gjester på slede ut fra hovedhundegården. De trives og synes samarbeidet mellom de kommersielle hundegårdene i Longyearbyen er veldig godt og koselig. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Isbjørnjegerne i Bolterdalen

Martin Munck og Karina Bernlow møttes i den grønlandske ødemarken. 14 skutte isbjørn og to fødsler senere dro de over havet til Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Det er kveld. Karina Bernlow (37) står med babyen Freja på armen ved vinduet i det lille røde huset i Ittoqqortoormiit på Grønland. Fem meter lenger nede ligger sjøisen.

Freja gråter. Karina ser ut, og oppdager en isbjørn som slåss med hundene like utenfor. Hun roper: «Martin for fanden, der er en bjørn». Rifla henger på veggen, som i alle andre hjem i byen, med patroner i magasinet. Martin Munck (42) griper den, går de fire skrittene til døren og skyter bjørnen på 60 meters avstand.

Beholder klærne
Åtte år senere er det en blå lysning bak Green Dogs hundegård i Bolterdalen. Et par hunder gjør, snøen ligger fredelig på bakken og en utelykt viser velkommen ved en av de fem bygningene. Freja (7) er på skolen i Longyearbyen og broren Storm (5) i barnehagen.

Inne i selskapslokalet Russer­hytta brenner det i peisen, men Martin Munck beholder yttertøyet på. Det gjør også moskusen som henger på veggen. Bare Karina tar av seg til tykk islandsgenser.

Det var hit de kom fra Grønland for tre år siden, til 60 hunder. Nå har de en arbeidsstokk på 150 firbente.

Til Grønland
Det var på mange måter her i Longyearbyen alt startet. Martin dro fra København for å studere geologi ved Unis i 1996. Da lærte han å kjøre hund av Berit og Karl Våtvik på Svalbard Villmarkssenter.

Før han kom, hadde han søkt om å få være med i den danske Sirius-patruljen som er det danske militærets tilstedeværelse på Nordøst-Grønland og fått nei. Under Svalbard-oppholdet søkte han på nytt og fikk ja.

Seks måneder i året var Martin ute på patrulje med elleve hunder, ski og en makker.

– Det var slitsomt, men kjempefint. Vi drev suverenitetshåndhevdelse, observasjon og patrulje. Målet for den samlede patruljen var å kjøre over hele nasjonalparken, som er 15 ganger større enn Spitsbergen, med hundeslede, i løpet av 5 år, sier Martin.

Han og makkeren lagde helt ferske spor i snøen. De fant flere nye ruter som aldri var kjørt før av Sirius.

1,5 meter med brev
Sommeren 2000 dro de til den lille forskningsstasjonen Zackenberg, der Karina jobbet som kokk.

Pappaen hennes jobbet som distriktssjef i den lille, isolerte bygda Ittoqqortoormiit, også kalt Scoresbysund, på Grønlands østkyst i rundt 35 år. Da Karina var 15 år var hun lei av skolen og dro til ham og de 450 grønlenderne som bodde der.

– Bygda ble dannet i 1925, da folk ble flyttet dit fra en annen bygd. De som bor der er stort sett alle i slekt med hverandre på en eller annen måte. Jeg var den eneste unge, danske jenta på det tidspunktet. Men det er en by en blir ønsket velkommen i, sier hun.

Etter at hun hadde fullført gymnaset i Danmark, dro hun tilbake og fikk jobb som kokke på flyplassen på Constable Pynt ved Ittoqqortoormiit. Hun som hadde vært der tidligere hadde drukket seg full og kastet servise etter sjefen. Jobben førte henne videre til andre utestasjoner, blant annet til Zackenberg hvor Martin kom forbi. Han var der bare noen timer, men lynet slo ned og et par uker senere gikk han på ny over 20 kilometer for å møte henne. Da de møttes, hadde han et år igjen i Sirius-patruljen, men fikk i tillegg ett år som sjef.

De holdt kontakten via brev og fax. Hun fikk islandske piloter til å fly kjærlighetsbrev opp og ned langs østkysten av Grønland. Nå har hun en 1,5 meter høy brevbunke liggende.

– En gang fløy de meg til Daneborg, droppet meg av og fløy videre. Da stasjonssjefen oppdaget meg, var det ikke noe han kunne gjøre, sier Karina og ser bort på mannen.

Jakt som fotball
Da Martin var ferdig i Sirius 20. august 2002, dro han rett til Karina og huset de hadde kjøpt i Ittoqqortoormiit. Bygda er isolert, og for å komme til småflyplassen må man først fly til Constable Pynt med helikopter. Flyene tok maks 28 passasjerer og gikk én gang i uka, men det var ikke uvanlig at fly ble avlyst og at det kunne gå tre uker mellom hvert.

Her skulle Karina og Martin drive med turisme. I tillegg fikk Martin jaktlisens og kunne fangste isbjørn, sel, moskus, narhval, rype, rev og hvalross.

– Det er et skikkelig fangstsamfunn. Barna er på fangst fra de er helt små. Det er grunnlaget for byen, forteller Karina. Hun sitter med ryggen mot peisen og en kaffekopp foran seg på bordet.

Det er bare registrert 15 profesjonelle fangstere i Ittoqqortoormiit, men alle i byen er med.

– Kommer det dyr, så jakter de. Det blir som å spille fotball i Danmark. Når det kom hvaler inn fjorden, forsvant lærerne fra skolen og dro ned til sjøen og skjøt, sier Martin.

– Det var som å være i en krig. Barna kom ned til vannet og kastet stein på hvalene så de fikk medfangst i dem, følger kona opp.

Is er liv
Havna foran bygda var frosset ni måneder i året, og isen betydde liv. Det var der Karina og Martin dro på jakt og kjørte med turister. Gjestene var gjennomsnittlig med på fem dager lang sledeturer, men de tilbød også troféjakt.

– Vi hadde så få kunder at de fikk det de ønsket, sier hun.

De hadde kontakt med gjestene opp til et år før de kom.

– Så innkvarterte vi dem og de dro på tur med oss eller de lokale fangsterne vi jobbet sammen med. Da vi kom hjem, spiste de middag hjemme hos oss. Det var ingen steder å få kjøpt mat eller ta seg en kaffe i byen. Vi har fremdeles kontakt med mange av de som kom, sier Karina.

På sommeren kom det 20 cruiseskip til den lille byen.

– Vi startet et produkt som heter åpen by-pakke. Vi tenkte at byen hadde en ressurs som ikke var utnyttet. Vi involverte pensjonister som ble guider og viste fram skinn, serverte moskus, og perlet. Det var deilig å involvere så mange lokale, sier hun.

Sel i barnehagen
Halvparten av inntektene på Grønland fikk de fra turistene og halvparten fra jakt.

– En fangstmann tjener i snitt 60.000 kroner i året. Det er en helt annen økonomi der enn her. Man fanget alt kjøttet man trengte selv, og vi kjøpte et fint hus for 25.000 kroner, sier Martin.

De kunne ikke gå ut og kjøpe klær eller en kaffe. Og utvalget på butikken var ikke det store. Kanskje de få tomater til 9 kroner stykket eller en isbergsalat til 100 kroner, men ofte var det ikke grønnsaker å få. Noen ganger hadde de ikke mel eller gjær eller noe å bake brød av. Kjøtt var det nok av, og i barnehagen fikk barna fersk sel til lunsj.

– Dyret ble flådd og kastet inn på kjøkkenet. Når det var kaldt, ble flåingen gjort inne, sier Karina.

– Grønlenderne er imponerende gode til å slakte. De kunne trekke en sel inn på gulvet og så var det ikke noe blod igjen etter dem når de var ferdige, og de brukte bare en liten kniv, forteller Martin.

Pensjonistene bygde skjul hvor de kunne sitte og drikke kaffe og vente på at det skulle komme sel forbi.

Gutter er best
Karinas mage begynte å vokse og hun dro til Danmark for å føde. Da hun kom hjem til Ittoqqortoormiit etter fødselen, var hun veldig stolt tok og med datteren til en gammel fangstmann.

«Du skal ikke være lei deg, du får nok en gutt neste gang», sa han.

Der krasjer den danske og den grønlandske kulturen. Den viste seg også i at de eldre mente at damer skulle gå et par skritt bak mannen.

– Jeg tenkte noen ganger at jeg skulle faen meg ikke bøye meg for mannssjåvinismen, og passet på å gå ved siden av Martin, ikke etter, sier Karina.

Barna i byen lekte med steiner, pinner, vann og sand. De lekte på isflak og sprang på hustak.

– De hadde en fantastisk motorikk og fikk lov til å være unger lenge. Det syntes jeg var fint og jeg har prøvd å ta det med inn i vår barneoppdragelse. Jeg er en streng mor og har ikke fjernsyn, IPad eller noe, sier Karina.

Slalåm med barnevogn
Men skolen i byen er ikke så god, og etter hvert begynte Karina og Martin å tenke på å flytte fra Grønland for barnas skyld.

– Vi ville ikke at de skulle bli 18 år og si: «hvorfor fikk ikke vi sjansen til å studere», forklarer Martin.

Barnehagen til Freja var en oppbevaringsplass. Hun trengte mer. Karina gikk flere ganger slalåm med barnevogn mellom fulle folk. Det var lærere og pedagoger blant dem.

– Når noen lå og var fulle, kunne man si til et lite barn at de sov. Når de blir eldre, kan man ikke si det, og det skal ikke være naturlig med fulle folk, sier Martin.

– Alt ble dårligere på Grønland. Byen vår hadde et budsjett på 22 millioner kroner i året. Flymulighetene og forsyningene ble dårlige og det var på tide å dra. Men de årene vi var der, var fantastiske, sier Karina.

De begynte å se på stillinger på Svalbard, og plutselig var det tre hundegårder til salgs. Nå sitter de i Bolterdalen, og vinden har begynt å gni seg innpåslitent mot hushjørnene en 15 minutters kjøretur fra Longyearbyen.

– Jeg føler jeg har kommet fra ødemarka til sivilisasjonen, mens mange andre i byen føler det motsatt. Jeg følte meg mye mer isolert da jeg bodde midt i sentrum i Ittoqqortoormiit enn jeg gjør her. Men jeg er ikke noe bymenneske. Jeg skal kunne se langt og ha plass rundt meg, sier Karina.

Vodka og Laden
Det har blitt lørdag og regn i lufta i Bolterdalen. Martin er ute med en turistgruppe mens Karina og barna er igjen i hundegården. Freja (7) sitter oppi valpekassen sammen med åtte små, varme kropper. Hun sprang ut midt i frokosten for å fortelle turistene som kom om valpene. Nå forteller hun én gang til.

– Det er seks gutter og to jenter. Dette er salt, det er en gutt, og dette er pepper som er en jente. Så vet jeg ikke helt med de andre.

Hun peker på en brun og en hvit hund. Dansken er slipt helt bort og hun snakker bokmål med litt skarr på r´en.

Hundemammaen Laden står ved siden av kassen og følger dovent med.

– Det er første gang hun får valper, hun er skikkelig flink. De to hvite hundene som står der borte skal pare seg. Da tror pappa at valpene blir hvite, sier Freja.

– Vi har også en hund med et annet morsomt navn. Det er Vodka.

Hun går ut av valpekassen og får hjelp til å legge på lokket. Broren Storm har besøk av en kompis og serverer mat i den røde dokkestua ved bolighytta. Freja får en kopp kakao og en kake.

– Lillebroren min har en kone. Han skal ha bryllup med henne når han blir voksen, forteller hun.

Isbjørnkranium i stua
Ungene har lyst til å gå inn. Guttene springer først og vrenger av seg klærne i gangen. Freja og Karina kommer etter. På veggene i stuen henger bilder av isbjørn og turer. I vinduskarmen har de første julefigurene stilt seg opp på rad og rekke.

– Jeg husker da jeg fikk se isbjørn. Det var ikke mamma som så den først, men jeg, sier Freja.

Karina åpner et glasskap og løfter ned et isbjørnkranium til datteren. Det er Frejas bjørn.

Da faren åpnet døra i det røde huset på Grønland sto lederhunden Bo på bakbena. Det samme gjorde bjørnen. Den måtte forbi hundene for å komme til en sel den hadde lyst på, men det ville ikke hundene ha noe av. Da Bo falt ned igjen på alle fire fikk Martin fri sikt og skjøt. Etterpå kom det masse folk til. De hjelp med å flå bjørnen på stedet og fangstparter ble delt ut.

Da Freja som baby så bjørnen gå til angrep på hundene deres i Ittoqqortoormiit, ble den hennes. Det var nemlig slik at det var den som så bjørnen først som fikk skinnet, ikke jegeren. Uavhengig av om den som så bjørnen var 80 år gammel eller to måneder gammel.

Det var også en gang at hundene deres gjødde på natta. Karina sa til Martin at det sikkert ikke var noe.

– Da kom naboen først og så bjørnen. Men han gikk tom for skudd fordi ungene hadde lekt med våpenet hans. Martin skjøt den, men den ble ikke hans, for det var ikke han som hadde sett den, sier hun.

Penisbein
Karina har også fått skinn. Hun og Martin var på overnattingstur på en hytte. Da de kom dit tok Karina kikkerten, og i skruisen så hun det hun først trodde var en hund, men det var en bjørn. Martin skjøt, men skinnet ble hennes.

Martin har skutt på 14 isbjørn. Åtte av dem alene, resten har han hatt andel i.

Et år da Karina gikk høygravid fikk han nattkikkert til jul og dro ut på jakt et kvarter før midnatt 1. oktober, da isbjørnjakta startet.

– Kvart over tolv ringte han og sa han hadde skutt to bjørn. Da han skjøt den ene, dukket det opp et par øyne til. Det passet fint, for vi trengte penger til barnevogn, sier Karina.

Et tørket isbjørnskinn fra en stor bjørn gikk for mellom 10.000 og 20.000 kroner.

Karina og Martin har ikke spart på isbjørnskinnene, men har kraniene etter Frejas og Karinas bjørner. Karina viser sitt kranium som også står i glasskapet.

– Og så har vi penisben. De blir 10 centimeter lange.

Det lukter bolle i hytta og snart tygger ungene på hver sin. Karina henter fram Martins redskaper for å skrape skinn. Tre kniver med ulikt blad og skjefte.

– Denne presset vannet og fettet ut av skinnet, Karina viser.

– Verktøyene er blitt brukt i mange hundre år, forteller hun.

218 bjørn
De første årene de bodde i Ittoqqortoormiit var den eneste regelen at man ikke kunne skyte binner med unger yngre enn ett år. I 2008 kom det nye regler og det ble fastsatt en kvote på 35 isbjørn for hele byen.

De siste par årene familien bodde på Grønland syntes fangsterne det var dumt om en velbetalt person skulle få skinnet bare de så bjørnen, og så måtte de ut og fange den. Da ble det slik at det ble den første fangeren som tok bjørnen, fikk skinnet.

Etter at en bjørn var skutt fikk de første fem som tok eller skjøt i det, en del av det. Slik var det også for storkobbe, narhval og hvalross.

En av fangstmennene hadde skutt 218 bjørn i løpet av sin karriere.

– De gamle på Grønland er beskjedne. De blærer seg ikke, men når de først forteller er det helt sinnssykt hva som kommer fram. Som historien om en svigerfar som ble sugd ned med en hval som dykket, sier Karina.

Eller historien om to gutter som lekte utenfor huset da det kom en isbjørn. Faren var inne og så bjørnen. Han skjøt den over hodet på gutten, og da den landet hadde den guttens lue i poten.

Ut i verden
Det nærmer seg tid for at gjestene kommer tilbake fra sledeturen, og Karina forlater stua med isbjørn og hvalrosskranier. Hun gir barna beskjed om at hun går ut i Russerhytta for å gjøre klart. Gjestene skal få sodd og kake når de kommer tilbake.

Det knitrer i peisen. Vertinnen har dekt på med pent service og hvite lys, som hun tenner ett etter ett.

– Det er viktig å prioritere familien, sier hun, og mener de har blitt flinke til å gjøre det til tross for at hun og Martin bor i jobben sin.

– Men vi er ikke så gode på å ta fri. Med Freja hadde jeg fire måneder mammaperm. Med Storm hadde jeg ikke noe. Han ble født midt i turistsesongen, så jeg måtte ta ham med på kontoret. Det er viktig for oss å ta en timeout, å ta fri. Men man har alltid telefonen med seg.

Hun skjærer opp kake og varmer opp mat som kommer fra Polarhotellet.

– Det var annerledes på Grønland. Der inviterte vi folk hjem. Her er det nesten en kunst å ha litt privatliv. Jeg blir litt lei av folk som kommer brasende inn for å se hvordan de lokale bor, sier hun.

En annen stor forskjell er at ting fungerer, at det er et sikkerhetsnett. Om det gikk en full mann rundt og skjøt i Ittoqqortoormiit, rykket ikke politiet nødvendigvis ut. De sa bare: «ring tilbake om han ikke slutter». Når de var ute på tur, var det ikke noe redningshelikopter som sto klart for å redde dem ut om noe skulle skje. Sikkerheten var en venn i byen med en snøskuter som forhåpentligvis startet. Og Karina holdt på å besvime da hun så utvalget på Svalbardbutikken.

Her ønsker de at barna skal vokse opp, men de vil også at de skal bli kjent med Danmark og det danske.

– Om ikke kan de bli rotløse. Svalbard er ikke et sted man blir hele sitt liv. Vi ønsker at de skal komme seg ut i verden. Dette er et kunstig samfunn der vanskelige elementer er fjernet. Vi ønsker at de skal oppleve verden på godt og vondt, sier Karina.

Nøkkelord

Se bildet større

Karina hadde ikke jaktet før hun kom til Grønland. – I starten ble jeg med grønlenderne ut. Vi måtte ikke så langt, det hendte isbjørn kom helt inn i byen, sier hun. Seljakt likte hun spesielt godt. Her med datteren Freja. FOTO: Privat

Se bildet større

Martin fikk jaktlisens og kunne skyte isbjørn, men syntes det kunne være mer glede i å skyte sel. – Da må man ofte jobbe mer, kanskje bruke en time på å smyge seg innpå. Om det var en bjørn foran oss i snøen og vi var usikre på om vi ville klare å kjøre den opp, så ble det en yess-opplevelse om vi klarte det. Men om vi bare så en bjørn og plukket den ned, fikk vi ikke den samme følelsen, sier Martin. FOTO: Privat

Se bildet større

Foreldrene har tatt vare på skallen til isbjørnen Freja fikk på Grønland. Skinnet vasket, tørket, garvet og solgte de til en mann i Sirius-patruljen. Det var det de tjente penger på. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Se bildet større

Byen Ittoqqortoormiit ligger på østkysten av Grønland og kalles også Scoresbysund. Den ble etablert i 1925 da folk ble flyttet dit fra en annen bygd. Byen kan bare nås med helikopter, eller båt en kortere periode på sommeren. FOTO: Google Maps

Se bildet større

Byen ligger ved utløpet av Scoresbysundet, som er verdens største fjordkompleks og verdens lengste fjord. – En gang skulle jeg få en pin-kode i posten, men det tok lang tid. Da jeg fikk den var den stemplet i Tokyo. De på posten hadde nok tenkt Ittoqqortoormiit, det må være i Japan, sier Martin. FOTO: Privat

Se bildet større

Familiens røde hus lå helt nede ved sjøen. Her er en isbjørn på besøk. FOTO: Privat

Se bildet større

Martin (t.h.) har fanget narhval og hele byen hjelper til. FOTO: Privat

Se bildet større

Med bare to fraktbåter i året, måtte foreldrene være kreative når to barn plutselig skulle bade og de bare hadde en balje. FOTO: Privat

Se bildet større

Slik lekte ungene i byen. Her fikk Karina bygget en ordentlig lekeplass. FOTO: Privat

Se bildet større

Martin, Freja, Storm og Karina på verandaen hjemme på Grønland. FOTO: Privat

Se bildet større

Freja (6 måneder) på sin første hundesledetur. FOTO: Privat

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!