Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Her er Årets svalbardianer

Ti kilometer i timen er farten Kåre Hovland holder i skiløypa. – Om jeg skal legge et fint spor, kan jeg ikke kjøre fortere, sier han. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Her er Årets svalbardianer

Setter spor etter seg

Kåre Hovland passer på skiløypene og Svalbardhallen. I fjor passet han så godt på at et flertall av Longyearbyens befolkning stemte ham fram som Årets svalbardianer.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
11.02.2015 kl 16:34

Kåre Hovland (65) holder et godt tak i rattet. På passasjersiden ligger det en stor øks.

– Det er isbjørnbeskyttelse. Nei da. Jeg bruker den for å banke litt is av og til.

Tråkkemaskina blinker i oransje og skumper av gårde forbi det gamle museet. Kåre skal lage nye skispor opp til Sverdrupbyen denne torsdagen. Det skal være spor til enhver tid. Så lenge ikke vinden gjør det umulig. Kåre skrur på ekstra lys. Det har vært kaldt og snøen er hardpakka. Derfor blir det to turer fram og tilbake for å få satt et ordentlig spor i dag.

Et månedsverk dugnad
Til venstre, på den andre siden av elvedalen, ligger livsprosjektet hans. Det var der, bak et ryddig skrivebord i Svalbardhallen at han fikk han beskjeden. Folket løfter ham fram som Årets svalbardianer 2014.

Han smiler litt beskjemmet, har hørt at han hadde flest stemmer da nettavstemmingen stengte. Han vil gjerne si at han synes hele avstemmingen var noe tull. Men nå er det altså slik at stemmene er talt opp, og han fikk flest. Og vi får være med å kjøre tråkkemaskinen som lager sporene han har fått så mange avis-roser og takke­meldinger for.

Denne maskinen ble kjøpt i 2009. Nå har den kjørt 1.112 timer.

– Jeg har nok kjørt de fleste. Det blir mange timer på fritida. Jeg har et månedsverk i maskinen i året utenfor arbeidstid. Det lager nok litt problemer for meg selv i budsjettsammenheng. Jeg kan ikke forvente at andre skal gjøre det som meg. Da må det nok betales for, sier han.

–Svart og jævlig
Den 24 år gamle rørleggeren Kåre Hovland kom fra Årdal i Sogn til Longyearbyen i juli 1972. Han kom med Hurtigruta fra Harstad og 32 grader, til en by som lignet et gjørmehull.

– Det regnet og var helvetes svart og jævlig. For hvert steg jeg tok ble skoene større og større på grunn av gjørme. Jeg har vel sagt det et sted før, at det første jeg tenkte var at jeg ville snu og dra tilbake, sier han.

Han jobbet i fem år på rørleggerverkstedet til Store Norske, litt til og fra, og var allerede fra starten engasjert i Svalbard Turn.

Det var like før han dro ned første gang, i 1973, at han møtte Inger. Han bare hilste på henne som om hun skulle vært hvem som helst, forteller han. Men så, 7. juni to år senere var de gift. Det er 40 år siden til sommeren.

– Det må ha vært noe med henne som ikke gjorde henne til en hvem som helst likevel?

– Da jeg kom opp igjen i 1974 møtte jeg henne igjen da jeg gikk fra kinoen på Huset.

Kåre smiler.

– Da var det vanlig at man dro på Stormessa og drakk kaffe etter kino, men jeg husker ikke om vi gjorde det da.

Bygget hallen
Sommeren 1978, med en datter på seks måneder, flyttet de til Valdres hvor Kåre fikk ansvaret for å bygge opp en ny bedrift. Senere dro han til Nord-Møre og gjorde det samme, før han i 1990 fikk jobb som leder for Svalbard Samfunnsdrifts VVS-avdeling.

Han ble leder av Svalbard Turn, og sto i bresjen for å få bygget Svalbardhallen i stedet for en planlagt utvidelse av gymsalen.

Etter flittig reisevirksomhet til hovedstaden, med møter, brevskriving og argumentering fikk han, og de medsammensvorne, politikerne til å gå inn for å bygge en idrettshall.

– Da hallen var ferdig, hadde jeg ikke tenkt jeg skulle søke på jobben som bestyrer. Den kan jeg egentlig takke Alf (Seltveit red. anm.) for. Han sa jeg ikke skulle tenke på noen andre som kunne tenkes i jobben, bare på meg selv. Det var 43 søkere, og jeg viste at om jeg søkte så ville det være vanskelig å slå meg.

Det var det ingen som gjorde. Siden hallen sto ferdig i 1996, har han styrt med fast hånd.

– Det ble ganske mye jobb med den byggerunden. På to år jobbet jeg ett årsverk ekstra. Men nå må du ikke lage noe skrytegreier, sier han.

Tråkkemaskina jobber seg opp bakken mot Sverdrupbyen og vi snur like ved Arbeidermesse vest. Kåre trykker på en knapp, kjører framover og peker ut bakruta.

– Nå kan du se spor etter oss.

Tenker som skiløper
Tidligere gikk han mye på ski selv. Nå blir det ikke så mye lenger.

– Men det er artig å kjøre spor, og jeg har vært et dugnadsmenneske hele livet. Enkelte ganger blir jeg lei også. Som når jeg har kjørt spor i Endalen i tre timer, og så går det fem minutter før sporet har blåst igjen.

I dag viser det mørkeblå lyset fram konturene av fjellene rundt Longyearbyen, og vinden lar snøen være i fred.

Til vanlig hører han på radio eller musikk når han kjører.

– Men når jeg sitter og kjører spor til maraton, glemmer jeg det også. Da er det full konsentrasjon. En liten sving på rattet, så blir det kast på løypa. Jeg må tenke som en skiløper og ta hensyn. Blant annet jevne ut skjevheter og sørge for at man kan stå trygt ned bakker.

Hopp for landslaget
Selv har Kåre gått skimaraton tre ganger, og vært med på å arrangere 18 eller 19 løp. Blant dem det første som gikk av stabelen i 1993. Da deltok blant andre Oddvar Brå.

– Ett år gikk jeg samtidig med at jeg var rennleder. Da sto det i Svalbardposten at alt bare var kaos fordi alle som styrte rennet også gikk. Men det gikk bra likevel. Det må ha vært i 1994. Det var 16 kuldegrader i Bødalen, vind og rimelig kaldt.

Året etter arrangerte Svalbard Turn kombinertkarusellen, en konkurranse for det norske kombinertlandslaget. En dugnadsgjeng lagde ordentlig hoppbakke nedenfor Sverdruphammeren. I tillegg til kombinertløperne kom hele hopplandslaget for å delta. Blant de som satte utfor var Fred Børre Lundberg, Espen Bredesen og Lasse Ottesen. Japanske, sveitsiske og franske hoppere deltok også.

– Knut Tore Apeland måtte operere bort blindtarmen her på sykehuset. Vi var nede og besøkte ham. Året etter vant han verdenscupen, sier Kåre.

Knut Müller satte bakkerekord på 69 meter.

Senere ble det også landslagskamper i håndball mellom Norge og Russland, og NM i badminton.

Flytter til Oppdal
I dag går skiløypa forbi hoppbakken som ble ødelagt av naturkreftene året etter konkurransen. Tråkkemaskinen jobber seg forbi for siste gang denne formiddagen i den siste sesongen til Kåre. Det siste halvåret i byen hvor han har åndet for idrett, dansing med Polarleik, skyting og jakt. Til sommeren blir han pensjonist.

– Jeg har tenkt på dette i så mange år. Først kjente jeg en redsel over ikke å ha noe å gjøre. Nå går det greit, men jeg klarer ikke å si hvordan det blir å flytte ned og ikke være turist. Jeg blir ikke overrasket om jeg finner på noe, men det skal bli godt å ikke ha planer, og å kunne dra til Syden. Å være hjemme om høsten når frukten er moden, og plukke bær i skogen. Vi har ikke fått gjort det, for vi har måttet være her uka før skolen starter siden Inger jobber der.

Sogningen regner med at han og kona flytter til Oppdal, hvor hun har slekt, i månedsskiftet august-september.

– Vi kjøpte hytte i 1992, og har hatt base der siden da. For 3,5 år siden kjøpte vi leilighet. Vi regner med å bo der, så får vi se om vi trives med det. Vi har lært oss å trives der vi er, så det går sikkert fint.

Reddet fra bresprekk
Her har han aldri hatt hytte.

– Min fritid har stort sett gått med til dugnadsarbeid. Vi har hatt tilgang på en hytte ved foten av Gruve 7-fjellet, men har ikke brukt den så mye.

– Hva har Inger sagt om alle disse dugnadstimene?

– Vi har hatt noen krangler på det. Det er klart at når jeg har vært mye borte, har det blitt mye ekstra på henne også. Spesielt da vi hadde små barn. De sies jo at bak enhver sterk mann står det en sterk kvinne.

Selv om han ikke har hatt egen hytte, har han fartet mye rundt med snøskuter.

– Men det har ikke vært noe de siste årene. Det ble vel en endring på det etter at jeg kjørte i bresprekken.

I 2002 var Kåre og sønnen Helge på tur til Inglefieldbukta, da Kåre kjørte i en bresprekk. Han ble sittende på skuteren, uskadd. Helge kjørte til Svea for å varsle og hente hjelp. To og en halv time senere kom helikopteret fra byen.

«Jeg greide å holde de fleste negative tankene borte mens jeg satt nede i bresprekken, men jeg kunne ikke unngå å tenke på at det har hendt folk ikke har klart seg», sa han til Svalbardposten etter hendelsen.

– På et eller annet tidspunkt blir man også lei av å sitte og fryse på skuter. De jeg pleide å dra på tur med sluttet omtrent samtidig meg. Den siste langturen jeg hadde var med Atle Brekken og Rune B. Hansen til Breibogen og Mushamna.

Vemodig
Skiløypa går snart fra Sverdrupbyen og helt ned til det gamle museet. Hele operasjonen har tatt nøyaktig én time.

– Jeg har vært på Svalbard i over 30 år. Det er klart jeg trives, og at det blir vemodig å dra fra det prosjektet jeg var med på å bygge. Kåre nikker mot Svalbardhallen.

– Der har jeg vært i 20 år. Det går vel ikke an å si noe annet. Det er nå slik det er.

Han kjører ut på veien. Slipper av journalisten og setter kursen mot hallen sin, blinkende i oransje.

Se bildet større

Kåre Hovland ble tildelt Tyfusstatuetten i 1995. FOTO: Privat

Se bildet større

I 1995 var Kåre Hovland med på å arrangere kombinertkarusellen for landslag med ordentlig hopp. FOTO: Privat

Kåre Hovlands verv

7. juli 1972 Ankom Longyearbyen
1975 Medlem i Svalbardrådet
1976 Styremedlem i Longyear-
byen Arbeiderforening
1977 Nestleder i Svalbard Turn
1978 Fikk blå orden av Svalbard Turn
1978-1990 Bodde på fastlandet
1990 Tilbake på Svalbard. Nestleder i
Svalbard Turn.
1992-1995 Leder i Svalbard Turn
1994 Fikk hvit orden av Svalbard Turn
1995 Ble tildelt Tyfusstatuetten
1996 Fikk Ekekransen, Svalbard Turns høyeste
utmerkelse
1999 Medlem av Svalbardrådet og
styret i Svalbard Samfunnsdrift
2001 Medlem i det nyopprettede lokalstyret.
Leder av skytegruppa i LJFF.

Har mottatt hederstegn Grad 1 og 2 i Longyearbyen Jeger- og Fiskerforening

Har i tillegg sittet i styret i Polarleik i mange år, og har vært med å skrive bok om leikarring- og folkedansegruppa.

Kilde: Kåre Hovland

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!