Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Longyearbyen by night

Klokka er snart tre og Karls-Berger Pub er stengt. Mari Tellebon er ferdig med nattevakta. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Longyearbyen by night

Mens andre sover, må noen våke. Vi har møtt bartender Mari Tellebon og flere andre som arbeider om natta.

Tekst:

Publisert:

Denne uken senket polarnatten seg over Longyearbyen, og med ett er dagen like mørk som natten. Likevel lever vi regelmessige liv. Vi følger samme rytmen som menneskene på det faste landet, stiller klokka til å ringe om morgenen og sier «nei, nå er det natta» når Kveldsnytt er over. Men ikke alle. Noen driver Longyearbyen mens vi andre sover. De er nattevakter i en mørketid.

Klokka 00.03

Skyvedørene på Lompensenteret glir til siden og en vegg av støyende latter og hissige diskusjoner møter oss i døra på Karls-Berger Pub. Det ser ut som bartender Mari Tellebon har nok å henge fingrene i.

Vi bestemmer oss for å komme tilbake senere, og lar gatelyktene lede oss nordover.

Klokka 00.12

Vi går inn døra til Polarhotellet. Til høyre er det godt med liv på puben. Men rett fram er det langt stillere. I resepsjonen står islandske Fridrik Pall Fridriksson, og han bekrefter vår mistanke mot nattarbeiderne med en gang:

– Jeg er selvfølgelig et B-menneske, sier han.

Etter to år som nattevakt på Polarhotellet har han erfaring i å leve parallelt med resten av befolkningen. Det er travlest når det er nattfly om sommeren. Da velter det inn døgnville folk som skal ha rom

og service.

Nå er det stille netter. En mann kommer fra Barentz Pub, kjøper en sjokolade og forsvinner mot rommet.

– Om natten er man sin egen sjef. Det viktigste er å være til stede i resepsjonen, sier Fridriksson.

Dessuten er det litt papirarbeid og noen telefoner fra folk i USA eller Australia som ikke har hørt om tidsforskjeller. En mann lurte på hvordan han kom seg fra Texas til Longyearbyen.

– Da var jeg ikke helt sikker på i hvilken ende jeg skulle begynne, sier han.

I tretiden om natten er han helt alene. Da har til og med bartenderne og servitørene gått hjem. Det er den beste tiden, synes Fridriksson.

– Jeg er litt introvert. Om natten treffer man ikke så mange mennesker. Det er deilig.

Kjæresten er student. Når Fridriksson kommer hjem fra jobb, står hun opp. Når han våkner, kommer hun hjem fra skolen. På den måten lever et normalt kjæresteliv. og det er en fordel til med nattevåkinga: Etter en uke på jobb, har Fridriksson en uke fri. Den bruker han til å komme seg på tur, til fots om sommeren og på ski om vinteren.

– Jeg kommer ikke til å være nattevakt altfor lenge. Men det er en grei jobb å ha nå, sier han.

Klokka 00.41

– Jeg må bare ha litt påfyll med kaffe først.

Maskinist Pål Asklund smetter ut av rommet et øyeblikk før han kommer tilbake med en varm kopp i hånda.

– Blir det mye kaffe?

– Njaaa, jeg prøver å drikke annet også.

Energiverket er hjertet i Longyearbyen. Herfra pumpes det ut varme og strøm som gjør at vi våkner opp til en varm dusj og en brødrister som fungerer. Men noen må passe på at alt går riktig for seg. Derfor sitter Asklund nå i kontrollrommet og overvåker en rekke skjermer. I bakgrunnen brøler Katy Perry på NRK P3. Maskinassistent Kim Skaugvoll er ikke å se. Han løper rundt i energiverket og gjør alt grovarbeidet.

– Det er mer spennende om vinteren enn om sommeren. Hvis det går til helvete da, er konsekvensene mye større, sier Asklund.

En liten hemmelighet er at det er energiverket som er brannsentral om natta. Alle anrop til 110 fra Longyearbyen havner i styrerommet vi sitter i nå. Deretter kaller maskinistene opp brannvesenet via samband.

På energiverket jobber de aldri mer enn tre natteskift på rad. Asklund skal holde på til klokka seks om morgenen gjennom fram til søndag. Så må han snu døgnet tilbake.

– Det blir en vanesak. Jeg våkna klokka ett i dag. Men har du familie, må det være vanskelig, sier han.

Oppe på veggen til høyre for Asklund er det en skjerm med stadig skiftende tall. Den viser strømforbruket til Longyearbyen i samtid.

– Vi ser på tallene når folk våkner. Da spretter strømforbruket opp. Men det er når Gruve 7 eller Eiscat starter opp at det virkelig merkes, sier han.

I et hjørne står ergometersykkelen fullstendig i ro. Et påbegynt brett med cola er en av garantistene for at Asklund og Skaugvoll holder seg våkne gjennom natta. Etterpå gjelder det å sovne fortest mulig, slik at de våkner i rimelig tid til å være sosiale.

– Det er jo litt artig å møte andre mennesker, så jeg prøver å time det slik at jeg kommer meg ut blant folk, sier Asklund.

En pipelyd skjærer igjennom stillheten. En av mange alarmer gjennom natten. Asklund forsvinner inn i tall og farger og tabeller. Vi siger ned trappene og ut i den klare nattelufta.

Klokka 01.21

Bommen går opp. Veien opp mot Svalsat ligger der rett foran oss. Men det blåser. Snøen fokker seg og bilen slingrer i de bratte bakkene. Heldigvis er autovernene høye og ser betryggende solide ut.

Oppe på Platåberget står antennene, de store sjampinjongene. Det lyser varmt fra huset der driftsingeniør Marianne Hegle sitter. Hun passer på at antennene følger satelittene og at alt er i orden.

– Jeg er mest A-menneske. Jeg snur ikke døgnet, men det blir et døgn med mindre søvn.

For dette handler ikke bare om å jobbe om natta. På Svalsat har de 24-timersvakt. Fra klokken ni om morgenen jobber de bokstavelig talt døgnet rundt, kun avbrutt av noen få timers søvn på skift midt på natten. Nå ligger kollegaen Johannes Drægni og sover i et rom ved siden av. Bare Hegle våker.

– Selv om jeg må følge med, er det mulig å se litt på TV, lese litt eller jobbe med noe annet underveis, sier hun.

Når døgnet er over, venter fridagene. Det er noe av det fineste med å jobbe døgnvakter.

– Da blir det mye tid til hobbyer som turgåing eller hundekjøring, sier Hegle.

Klokka 01.58

Vi er tilbake på Karls-Berger Pub. Det er betraktelig færre i lokalet, men de som fortsatt holder stand har skrudd opp lydnivået noen hakk. Bak disken står Mari Tellebon og skrur på lyset i taket. Om få minutter skal hun og en kollega sørge for at ingen holder i et ølglass og at de aller fleste helst er på god vei ut i nattekulda. Deretter må penger telles og glass vaskes.

– Det er vanskelig å sove etter en vakt. I flere timer har jeg hørt på musikk og høylytte mennesker, og så blir det plutselig stille.

– Hva gjør du da?

– Jeg spiser middag, selvfølgelig. Jeg har samme døgnrytme som alle andre, bare motsatt, sier hun.

Hun forteller om et eget fellesskap som utvikler seg mellom de som lever nattelivet.

– Det er ikke så mange ansatte i barer i Longyearbyen. Hvis vi skal finne på noe, så spiser vi kanskje frokost sammen klokken tre på ettermiddagen. Vi blir en spleisa gjeng, sier hun.

De siste gjestene sjangler ut døra og holder høytidlige avskjedstaler mens de går. Døra lukkes og låses. Nå begynner ettermiddagslivet for de som jobber i bar – en jobb som passer perfekt for Tellebon for tiden.

– Alle kan jo ha en dårlig dag på jobben. Men jeg savner ikke å stå opp klokka sju, sier hun.

Klokka 02.39

En ensom drosje står utenfor Svalbardbutikken. Lyset på taket er på. Motoren er i gang. Det er ingen som venter på dagslyset, for det kommer ikke. Men om noen timer piper det i vekkerklokker. Målerne på energiverket skyter i været. Det store flertallet er på vei til jobb.

Men nattevaktene følger sin egen rytme. Motsatt av alle andre. Og nå er det på tide å finne senga.

Nøkkelord

Se bildet større

Det er tomt på kontoret til Svalsat når klokka er over ett om natta. Bare Marianne Hegle er våken på denne tiden av døgnet. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Se bildet større

Foreløpig er ikke Fridrik Pall Fridriksson alene. Men når klokka passerer tre, er han helt alene i resepsjonen på Polarhotellet. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Se bildet større

Skjermene står tett når Pål Asklund overvåker at alt på energiverket går som det skal. FOTO: Christian Nicolai Bjørke

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!