Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Lokal istid

Det er noe magisk over landet akkurat nå, idet mørket er i ferd med å slippe taket. De første solstrålene som farger fjelltoppene rosa, har ikke rukket ned til oss som holder til her i dalen.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Folket i sør, på Bjørnøya, Hopen og Hornsund har alt sett solen. Sveafolket likeså, og våre russiske naboer lenger ute i fjorden er også velsignet med et streif. Det handler om horisont, friest mulig horisont mot sør. Skjønt, det å vente på noe godt kan gjerne strekke ut – det gjør bare gleden desto større. For er det noe vi alle undres over, i år som i tidligere år, er det hvor fort det går. Sto vi ikke der omsluttet av mørket for kort tid siden?

Jeg suste over Spitsbergens tak her om dagen; over Filchnerfonna og Lomonosovfonna. Der lå Austfjorden og Wijdefjorden i nord, delvis dekket av is, og Billefjorden i vest, også den med nylagt is. Og i øst, Negribreen ned mot Storfjorden. Breene hvelver seg i over 1000 meters høyde midt inne på Spitsbergen. Alt er is, snø og kulde. Og der, inne mellom fjellene, var det at vi fikk vårt første glimt av solen. Der sto vi omgitt av uendeligheten. Det kvasse stikk av kulde. Stillheten. Fjelltoppene opp gjennom ismassene. Himmelens gulrøde rosa blåskjær. Alt er som det en gang var, og lenge før den tid.

Kan hende er dette rette tid på året til å ta inn over oss moder jords tilstand. Gang på gang er det slått fast at virkningen av den globale oppvarming vil være størst her hvor vi har slått oss til. Det er vi som må ta støyten, sammen med isbjørnene. Det er her breene svinner hen fortere enn noen annet sted. Ja, det kan synes som om alt som pøses ut i atmosfæren vil samle seg over våre arme hoder.

Hvordan skal vi så forholde oss til elendigheten? Gråte? Påkalle Vår Herre? Legge ut på tur over Spitsbergens tak for å la oss henføre? Eller simpelthen la oss begeistre av UNIS-direktør Sand og hans visjoner om en CO2-fattigere framtid? Det er spenst i visjonen, og Gunnar Sand skal ha honnør for sitt engasjement. Hele ideen er besnærende: Et CO2-fritt Svalbard innen 2025.

Om visjonen er akkurat så vidløftig som man må forvente, er den samtidig svært konkret. Mest konkret er et nytt, kullfyrt kraftverk med CO2-rensing og linjer til Svea og Barentsburg. Og et produksjonsanlegg for hydrogen i tilknytning til kraftverket, som drivstoff til alt av motorer som surrer rundt på øya. Slike tanker er det løft over. Om ikke den globale oppvarming i mellomtiden blir avlyst. Når en samlet ekspertise peker i en eneste retning, skal man være på vakt. Virkeligheten er alltid mer mangfoldig enn som så.

Nå er det med global oppvarming som med troen på Vår Herre, at kun en vei fører fram til evig lykke. Vi skal se at det finnes alternativer. Og skulle alt være forgjeves anbefaler jeg en sugende flukt over Lomonosovfonna. Gjerne på hydrogen.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!