Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Lavtflyvende SAS

HOLDER KOKEN: Sigfred Arnfinn Sørensen (68), SAS, fra Molde har holdt det gående på Svalbard siden 1962 men har ikke tenkt å gi seg med det aller første. FOTO: Birger Amundsen

Lavtflyvende SAS

Han synes at pensjonisttilværelsen er oppskrytt og at det er mye mer moro å holde hjulene i Longyearbyen i gang.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Sigfred A. Sørensen har full kontroll på hva som til enhver tid rører seg i Longyearbyen. Det finnes knapt den detalj han ikke kjenner til. I innsmettet mellom Næringsbygget og Lompensenteret blir han stående og betrakte en av de lange benkene satt opp for å hindre folk å ta snarvei med bilen. Noen har flyttet på benken, og Sigfred konstaterer tørt at «her har noen hatt det travelt».

Sigfred A. Sørensen var 23 år da han i 1962 begynte å jobbe i Gruve 5. Fortsatt mener han at Gruve 5 er den aller beste gruva på Spitsbergen. Driften var godt planlagt og det var orden og fine arbeidsforhold. Sant nok kom han stygt til skade da den tunge kuttmaskinen en dag kom skytende ut av stuffen og kuttet han så stygt opp at det bar til fastlandet med ambulansefly – og åtte måneder i gips.
– Men é kom opp igjen. E mista ei nyre, det gjorde é, men det har gått greit, det, sier han nøkternt.
For åtte år siden pensjonerte han seg, uten at det har fått han til å slå seg til ro og senke tempo. De første årene som pensjonist tilbrakte han sommermånedene på kulloppredningsverket i Svea. Ingen kjente bedre til det finurlige verket, og Svea har alltid stått hans hjerte nærmest. I 1970 var han med på å starte kullproduksjon i Svea etter mange års driftshvile.
– Vi var en fin, sammensveiset gjeng på 50-60 mennesker. Nå er Svea bare et arbeidssted, folk bor jo ikke der lenger slik vi gjorde.
Nå dukker han opp i Longyearbyen tidlig i april og jobber som anleggsleder i LNS Spitsbergen til utpå høsten, før han trekker mot sør. Det er blitt et årlig ritual han trives godt med.
– På den måten får é litt av mørketiden, slutten på skuterføret og hele sommeren med meg. Og så er det jo her é kjenner folk. Så lenge helsa er god og é trives så er det helt topp.
Longyearbyen har forandret seg enormt siden han på 1960-tallet fristet tilværelsen på firemannsrom i Nybyen. Nå eser byen utover.
– At det ikke snart stanser, det forstår é ikke. I dag skal folk ha leilighet og den skal i hvert fall ha to soverom, smiler Sigfred.

Når Sigfred ikke støver rundt i Longyearbyen driver han slaraffenliv i sør: Harstad, Mallorca, Kanariøyene. Sist vinter dro han imidlertid til Thailand sammen med samboeren.
– Det var et paradis og dit skal vi tilbake. Men, smiler han og ser utover Longyeardalen, vi har det da flott her oppe også.

Siste nytt i Nyheter

Nominert til ærespris for arbeidet under skredet

Sysselmannsførstebetjent Trond Olsen ledet redningsarbeidet.

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!