Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Kulturbyen

Om noen overhodet skulle være i tvil; Longyearbyen er kulturby. Det ble slått fast med brask og bram mandag og tirsdag.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Mandag løftet Den Norske Opera oss til store høyder, tirsdag halte filmen Far North oss ned på bakken og fylte oss med kaldgufs og lede. At dronning Sonja valgte å holde seg hjemme på grunn av forkjølelse, var selvsagt en strek i regningen for mange. Det er rart med det, kongelig nærvær gir et ekstra løft. Men løftet uteble altså ikke. Finkultur, ja vel. Opera er ikke noe man forlyster seg med i tide og utide. Men hvor mye fordommer man enn måtte ha mot mennesker som gir på av full hals for å formidle stor kjærlighet, evig lengsel og forpint smerte, ja, så var det ikke mulig å forlate kinosalen på Huset uberørt mandag kveld.

Førpremieren på filmen Far North dagen etter foregikk i samme sal. Nå utspilte handlingen seg på Bjonasletta i Tempelfjorden. To kvinner i et noe usselt, sammenrasket telt. Forholdene var ytterst marginale for de to arme menneskene som hadde flyktet unna krig og vold og funnet et sted for seg selv på den nakne sletta ved foten av Tempelfjellet. Spranget fra operaens tempererte smerte til dette isgufs av en film, var voldsomt. Og alt dette utspilte seg på Huset. Denne mastodont av en verkebyll innerst i dalen. Noen må ha hvisket både operasjef Bjørn Simensen, orkestersjef Sigmund Jaang, sangere, musikere og alle andre noen ord i øret. For alle som en berømmet de Huset. «Å nei, dere må ikke ødelegge dette fantastiske lokalet.» «Ja, vi har hørt om kulturhussaken, og vil ikke blande oss inn i den. Men lyden, lyden den er bare fantastisk.» «Og stemningen.»

Og da er det vel en og annen som har fått fornyet energi i sin uttrettelige kamp for Huset. De mange som vil ha et kulturhus i sentrum, som arbeidsutvalget nedsatt for å utgreie det hele, har mange gode poeng. Longyearbyen trenger et felleshus sentralt plassert i sentrum, og huset blir bygd. Om ikke i morgen så i overmorgen. At Huset er et godt sted er det alminnelig enighet om, og har vel heller aldri vært saken. Saken om kulturhus har flere dimensjoner. En handler om politikk: Longyearbyen har et folkevalgt organ, Longyearbyen lokalstyre med politisk valgte representanter. Deres viktigste oppgave er å ta avgjørelser; populære og upopulære, lette og vanskelige. Uansett, avgjørelser må tas. En annen om handler om nostalgi: Ingenting må forandres. Verden bør stå stille.

Saken om kulturhus er også et spørsmål om pose og sekk. Hvordan kan vi få et nytt hus i sentrum, et felleshus, en varmestue, et sted for aviser, bøker, film og teater – kan hende noen can can-jenter, om vi er heldige? Kan vi klare det, og samtidig svinge oss på Huset i ny og ne? Snart må avgjørelsen falle.

Alt dette til melodi av «Oh what a beautiful morning».

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!