Jegerdata skal gi ny kunnskap

Jegerne på Svalbard har i mer enn 30 år lagt ned et betydelig arbeid med innsamling av kjever og jaktstatistikk om felte reinsdyr. Som en del av Norsk Polarinstitutt (NP) sin bestandsovervåking bes jegerne nå også om å samle inn slaktevekter fra felte reinsdyr.

Slaktevekter
Svalbardreinens kroppsvekt forteller mye om bestandens tilstand og reproduksjonsevne. Slaktevekter sammen med informasjon fra reinsdyrets underkjeve gir økte muligheter for å studere disse forholdene i de jaktede bestandene. Jegeren er nøkkelen til slike data og kan dermed bidra til den langsiktige overvåkingen av svalbardreinen og en god forvaltning.

På fastlandet rapporterer jegere inn slaktevekt som en del av jaktrapporteringen. I 2012 startet Norsk Polarinstitutt et prøveprosjekt der vi ba hver enkelt jeger rapportere inn vekter fra felte dyr. Da var det bare 30 lette digitale vekter tilgjengelig og informasjon fra mellom 10 til 20 prosent av de felte dyrene kom inn fra jegerne. I år har Svalbards Miljøvernfond bidratt med midler til 240 lette digitale vekter som deles ut når jaktkortet hentes hos Sysselmannen.

Kjever
Etter den årlige kvotejakten leverer hver reinsdyrjeger inn underkjeven av det felte dyret som en del av jaktrapporteringen til Sysselmannen på Svalbard. Over 4.000 kjever fra 1984 og fram til i dag er målt og aldersbestemt ved NINA. Hos simlene øker kjevelengden opptil en alder på tre til fire år før sammenhengen mellom kjevelengde og alder flater ut og man kan si at simlene er utvokste. Bukkene skiller seg ut i og med at de vokser fram til de når en alder på fem til seks år. Selv om vi tidligere har funnet at dyrenes slaktevekt i stor grad henger sammen med kjevelengde vil informasjonen fra slaktevektene kunne nyansere dette bildet og gi økt kunnskap. Dette betyr at kjevene sammen med slaktevekter har en stor verdi i forbindelse med både overvåking av svalbardreinens tilstand og bestandsutvikling og framtidig forvaltning.

Klimasignaler
Både underkjever og slaktevekter fra reinsdyr gir et bilde av dyrenes kroppskondisjon som igjen er avhengig av naturmiljøet og de forholdene som dyrene lever under gjennom året. I bestander med mange dyr og stor beitekonkurranse blir for eksempel dyrene mindre sammenliknet med bestander med færre dyr og liten beitekonkurranse.

Svalbardreinens bestandsdynamikk og utvikling formes av en kombinasjon av reintall (det vil si antall dyr per kvadratkilometer) og værforhold. Klimaet på Svalbard er i stor endring ved at temperaturen øker, en trend som er forventet å føre til flere mildværsdager om vinteren og varmere sommerdager. Hyppig og kraftig regnvær, som kan føre til låste beiter, kommer i fremtiden til å bli mer vanlig. Flere studier har vist at slike hendelser fører til betydelig redusert reproduksjon og høy dødelighet, noe som gir grunn til bekymring. Derimot kan økt sommertemperatur som gir bedre planteproduksjon i beste fall bidra til å overgå de negative effektene fra regnfulle vintre.

Både kjever og slaktevekter fra reinsdyr er gode utgangspunkt for å lete etter slike klimasignaler. Klimaeffekter på for eksempel kalvene kan operere gjennom forrige vinters beite som påvirker simlas kroppsmasse og kondisjon direkte når hun er drektig eller dier. Motsatt kan en god sommer med høye temperaturer direkte positivt påvirke beitet til både simla og kalven. De første resultater har for eksempel. vist at kjevelengden for kalv har en negativ sammenheng med vinterregn (dårlig beite og mindre kalver) og en positiv sammenheng med middeltemperaturen i juli (godt beite og større kalver).

Jegernes egne data utgjør et direkte og viktig bidrag for å forstå og forutsi svalbardreinens klimasårbarhet og ikke minst hvordan reinen vil takle framtidas utfordringer i et varmere Svalbard.