Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Katolikkenes hemmelige plan

Wilczekodden: Biskop Gerhard Goebel og pater Wojciech Egiert feirer messe i Hornsund. Det er ukjent når bildet er tatt. Goebel døde i 2006. FOTO: Tromsø Prelatur

Katolikkenes hemmelige plan

Samtaler med utenriks-ministeren, telefon fra paven og korset på Wilczekodden. I disse dager markeres hundre år med katolsk nærvær på Svalbard.

Tekst:

Publisert:

Året er 1987. De ti polakkene på forskningsstasjonen i Hornsund ser nøye på den tynne og skjeggete mannen som kommer mot dem. Han hilser på polsk. Det må være en av Jankowski-brødrene, tenker de. Edmund eller Alfons, som jobber som elektrikere i Longyearbyen. Det er ingen andre som snakker polsk her oppe.

Men vent litt. Er det ikke en prestesnipp som synes under den store jakka?

– Det var ekstra stas da de skjønte hvem jeg var. Det var jo første gang på mange tiår at det var en katolsk prest på Svalbard, sier Wojciech Egiert på telefon fra Hammerfest.

Pave-hjelp

Det er mange som vil ha litt av æren for at Svalbard ble norsk territorium. I den nye boka «The Holy See and Svalbard» forsøker Den katolske kirke å gi sitt bidrag.

I 1912 sto forhandlingene om Spitsbergen, som Svalbard het da, i stampe. På den tiden ledet biskop Johannes Baptist Fallize Den katolske kirke i Norge. Selv om han var luxemburger, var han minst like nasjonalbevisst som nordmenn flest den gang. Og han fikk en idé: Kanskje paven kunne hjelpe Norge?

Han begynte arbeidet med å utvide sitt norske ansvarsområde. I et langt brev til utenriksminister Johannes Irgens forklarte han planen. Det endte med et hemmelig møte på utenriksministerens kontor 30. desember 1912. To uker senere sendte Fallize sitt forslag til Vatikanet.

26. mai 1913 godkjente pave Pius X å «opprette en ny misjon på øygruppen Spitsbergen», og la den under norsk forvaltning. Biskop Fallize øynet muligheten for at den norske regjeringen kunne bruke pave-kortet i forhandlinger med katolske land som Frankrike og Italia.

9. februar 1920 ble Svalbardtraktaten undertegnet, og Norge fikk suverenitet over øygruppa. I etterkant er det lite sannsynlig at pavestøtten hadde en praktisk betydning. Uansett markerte det starten på hundre år med katolsk nærvær på Svalbard.

Ministrant van Dongen

Biskopen Fallize kom seg aldri til Svalbard. Hans etterfølger Johannes Olav Smit, derimot, reiste opp i 1926. Der møtte han nederlandske gruvearbeidere i Barentsburg som regnet seg som katolikker. 4. august holdt biskop Smit den første katolske messen på Svalbard. Ministrant var Sjef van Dongen, en Svalbard-entusiast som var med under redningen av Umberto Nobile med mannskap etter at «Italia» havarerte i 1928.

Noen år senere ble det snakket om å hente opp en prest og nonner til Barentsburg. Det ble ikke noe av, siden stedet ble solgt til Sovjetunionen. Etter dette er det lite katolsk engasjement å spore på Svalbard.

Trekorset

Mandag 9. august 1987 kunne Wojciech Egiert feire den første katolske messa på Svalbard på 30 år. Ideen var to år gammel, og var et samarbeid mellom den lutherske presten Skirnir Gardarson i Longyearbyen og domprost Ola Steinholt i Tromsø.

Slik omtalte Svalbardposten hendelsen:

«To hvite lys brenner på alteret. Ti menn kneler i bønn. Høytid og alvor preger ansiktene når presten innbyr til nattverd. (…) En merkedag. Både for overvintrerne og for den katolske presten.»

Det eneste tilsynelatende sporet av religiøsitet i området, var det store trekorset på Wilczekodden, som de polske forskerne reiste i 1982. Men egentlig var det en støtte til den folkelige bevegelsen «Solidaritet» i Polen, ledet av Lech Walesa. Likevel ble korset velsignet av Egiert under besøket, og har siden vært et viktig religiøst symbol.

Klage fra Moskva

Da nyheten om messa ble kjent, reagerte den russiske avisa i Barentsburg og spurte hvordan det var mulig å forene vitenskap og religion. Senere kom det også en klage fra Moskva på at en religiøs handling hadde foregått i et statlig lokale. Neste messe ble dermed flyttet ut av forskningsstasjonen og holdt foran korset på Wilczekodden. Siden har utendørsmessa blitt en regelmessig tradisjon.

Stasjonssjefen søkte tre år senere om arbeid på den polske forskningsstasjonen i Antarktis. Den jobben fikk han ikke. Han ble fortsatt husket for å ha tillatt en gudstjeneste i et statlig lokale.

Det hører også med til historien at da pave Johannes Paul II var på besøk i Tromsø i 1989, ringte han til sine landsmenn i Hornsund.

Godt samarbeid

I nyere tid har den katolske aktiviteten blitt mer regelmessig. Svalbard kirke bruker mellom 70.000 og 100.000 kroner på fly og opphold til katolske og ortodokse geistlige. Sokneprest i Longyearbyen, Leif Magne Helgensen, har skrevet et kapittel i jubileumsboka om forholdet mellom lutheranere og katolikker på Svalbard.

– Vi har et veldig godt samarbeid. Tre ganger i året henter vi opp den katolske sognepresten i Tromsø og er sammen i flere dager. Det gir oss mange uformelle, gode samtaler, sier han.

Det første besøket er i mars/april, deretter i oktober og til slutt i jula.

Det katolske miljøet i Longyearbyen i dag er, som alt annet, skiftende.

– Det varierer fra år til år. Det er ofte noen polakker og filippinere her, samt noen fra Sør-Amerika. På de katolske gudstjenestene vi har, kommer det mellom 10 og 35 personer. Ikke alle disse er katolikker, sier Helgesen.

Se bildet større

Starten: Godt oppmøte under bispevisitasen til Johannes Olav Smit i Barentsburg i 1926. FOTO: Sjef Van Dongen

Se bildet større

Gjenganger: Sokneprest Marek Michalski fra Tromsø er ofte på Svalbard, iallfall tre ganger i året. FOTO: Privat

Se bildet større

Jul: Messe under julebesøket i 2010. Elzabieta Majchrowsa leser teksten, mens pater Miroslav Ksiazek forretter. FOTO: Kjersti Elverum Kvile

Se bildet større

Gode venner: Pater Miroslaw Ksiazek og biskop Berislav Grgic kommer godt overens med sokneprest Leif Magne Helgesen. FOTO: Svalbard Kirke

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!