Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Ikke for tett

Vi liker oss best alene, vi polarboere. Ja visst er vi noen sosiale dyr og elsker skøy og halloi, larm og spetakkel.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Men så er det nå en gang slik at vi har slått oss til her oppe, enten fordi vi samtidig har hang til melankoli, eller fordi vi trenger ro til å utvikle nettopp den siden i oss. Fastlandsnordmenn har som kjent en velutviklet angst for å ha naboer på fanget. Når den egenskapen er blitt tilstrekkelig videreforedlet, da er det ikke bare naboen du helst vil unngå å se, men også hytta hans. Å være på hytta er å kunne slå lens hvor som helst når som helst uten noe som helst.

Sære? Kan hende er vi litt underlige. Enhver som kommer luftveien susende innover Isfjorden, eller utover Adventdalen, kan ikke unngå å se de mange hyttene. De nærmeste ligger bare et slapt steinkast unna landingsstripa. Folk glaner og undres. Hytter! Er det hytter? Du må ha bodd i Longyearbyen for å fatte fenomenet. For alle andre virker det absurd, ja, nærmest latterlig. De skulle bare ha visst: Det er nettopp forståelsen av hyttene som skiller en som har peiling fra en alminnelig ignorant fastlandsbeboer. Hyttene, ser du, det er der vi driver og pusker. Det er der vi sitter og klør oss, med en liten pinne, mens vi kan hende sturer ørlite – eller kaller sammen til festlig lag, når den siden av oss slipper til.

Fra gammelt av var hyttene som medisin å regne. Et velferdstilbud for en trangbodd gruveslusk og en sliten funksjonær. Som det heter i hyttereglene: «Tillatelse til å oppføre hytte til fritidsbruk blir gitt under forutsetning at hytta skal være et rekreasjonstilbud til den stedlige befolkning.» Det er noe høytidelig over ordlyden, noe alvorlig. De første hyttene som ble bygd var gode, trekkfulle «raillkattsjåer». Nøktern til det pietistiske; et skrammel av en ovn i en krok, et par køysenger, et bord og et par, tre krakker. Gubbene fyrte med kull til ovnen glødet – og alt var bare velstand.

Vi utvikler oss også her nord, selv om det går litt sakte i gufsen. Hyttene speiler velstanden, og Longyearbyen er et velstandssamfunn hvor mye skatten enn har svidd. Nå holder det ikke lenger å slå sammen noen plankestubber funnet i fjæra. Enkelte hytter er riktig så prektige, ja, nærmest som små eneboliger – det er så. Betydningen av å eie en hytte har også endret seg. Mange hytteeiere beholder hytta som ankerfeste til Svalbard etter å ha flyttet tilbake til fastlandet. Tidligere var det ikke mulig, selv om femårsregelen knapt ble praktisert: «Dersom hytteeier tar arbeide på fastlandet og er borte mer enn 5 år, kan Store Norske kreve hytta innløst.»
Det som etter hvert kommer til å vokse til et problem er at mange hytteeiere kommer til å sitte på fastlandet. Noe som vil få konsekvenser for fastboende. Ytterligere fortetting er en dårlig løsning. Da gjenstår bare en mulighet; nye hytteområder. I løpet av sommeren skal også de første turisthyttene bygges. Noe som utvilsomt vil føre til at andre turistbedrifter også vil kreve å få bygge egen hytte.

Det kan bli en tvilsom fornøyelse å stå der, naken på tundraen.

Siste nytt i Nyheter

Skal evaluere hendelsen

Sysselmannen har fått klager etter isbjørnhendelsen denne uken. Beboere er kritiske til at bjørnen fikk vandre rett inn i boligområdet.

Kan få store konsekvenser

Styreleder kritisk til Rema-bygging på parkeringsplassen.

Fredagens ordinære postfly har landet, men ekstraflyet er innstilt. Posten prøver på nytt lørdag.

Pakker ut høydepunktene

Nordnorsk Kunstmuseum til Longyearbyen med noen av sine største verker.

Banebrytende forskning

Helt ny teknologi blir tatt i bruk for å lære mer om livet i havet i polarnatten.

Kansellerte på nytt

Torsdag kom det ett postfly til Longyearbyen, det første siden fredag. Torsdagens ekstrafly ble kansellert, noe som blant annet får konsekvenser for Svalbardposten.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!