Her er hovedpunktene i rapporten

Hovedinntrykket til DSB er at det ikke er avdekket noe som tilsier at flere liv kunne vært reddet i redningsaksjonen. «Tvert imot er det stor sannsynlighet for at den umiddelbare innsatsen av berørte, frivillige og den organiserte redningstjenesten bidro til at ikke flere liv gikk tapt,» slår den fast.

Et annet hovedinntrykk er at det gjennom flere tiår har vært foretatt skredfarekartlegginger i Longyearbyen, og det har tidvis også vært satt i gang tiltak for å sikre mot skred og varsle om skredfare. «Både kartleggingene og tiltakene knyttet til skredfare i Lia er imidlertid av flere grunner ikke systematisk fulgt opp,» står det i rapporten.

Nå har arbeidet med å kartlegge skredsoner og prøve ut skredvarsling startet.

Videre står det i rapporten at ansvaret for sikring av eksisterende bebyggelse er uklart både på Svalbard og på fastlandet.

Uklarhetene har bidratt til at skredutsatte områder i Longyearbyen ikke har blitt sikret. Det har frem til i dag ikke vært noe varslingssystem for skredfare på Svalbard. Det har gjort det utfordrende for beredskapsaktørene å vurdere når evakuering bør iverksettes.

Rapporten konkluderer med at det er mye læring å ta med seg fra det som skjedde. Her er noen av læringspunktene:

– Beredskapsaktører på Svalbard bør i større grad følge opp funn gjort gjennom ROS-analyser (risiko- og sårbarhetsanalyser). Der hvor sannsynlighet ikke kan reduseres, bør konsekvensreduserende tiltak iverksettes.

– Relevante aktører, også på sentralt nivå, bør avklare ansvar for skredsikring i skredutsatte områder i Longyearbyen.

– Det bør etableres overvåkningsrutiner for snøskredfare i Longyearbyen, med mulighet for varsling og evakuering ved behov.

– Det bør etableres systemer som ivaretar erfarings- og kunnskapsoverføring ved organisasjonsendringer og personellutskiftninger både hos Longyearbyen lokalstyre og hos Sysselmannen.

– Justis- og beredskapsdepartementet bør i samarbeid med DSB i større grad tydeliggjøre krav og forventninger til Sysselmannens oppfølging av fylkesmannens samfunnssikkerhetsinstruks.

– Beredskapsaktører på Svalbard bør utarbeide tiltakskort for håndtering av varsel om ekstremvær. På den måten kan forutsetningene for å vurdere alle relevante risikoforhold for ekstremvarsel styrkes.

– Hovedredningssentralen Nord-Norge bør ta et tydelig ansvar i koordinering av støtte fra fastlandet ved redningsaksjoner på Svalbard.

– Norges vassdrags- og energidirektorat (NVE) bør foreta en avklaring i hva som ligger i etatens faglige koordinerende rolle som statens faglige skredmyndighet. Grensedragning mot og samspill med Norges Geotekniske institutt (NGI) og andre konsulentselskaper må avklares.

– Beredskapsaktørene på Svalbard bør i større grad prioritere informasjon til publikum på engelsk.

– Beredskapsaktører med kommunikasjonsansvar på Svalbard bør formalisere avtaler om forsterkning med interne og eksterne ressurser for å sikre kapasitet, også ved langvarig håndtering. De bør også opprettholde dialog og samarbeid også i det daglige.

– Beredskapsaktørene på Svalbard bør i fellesskap vurdere å utvikle felles varslings- og kommunikasjonskanaler.

– Det er behov for å oppgradere utstyrslager både på Longyearbyen sykehus og ved UNN Tromsø, i tillegg til oppgradering av noe medisinsk utstyr på Longyearbyen sykehus.

– Det bør avklares hvem som skal ha ansvar for organisering av psykososial beredskap og oppfølging av rammede og berørte.