Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Hedret og begeistret

En god historie: Per Kyrre Reymert var ekstra glad på 17. mai. Tyfusstatuetten henger høyt og statuetten hadde han med seg resten av kvelden. FOTO: Eirik Palm

Hedret og begeistret

Per Kyrre Reymert er glad i mennesker og glad i å fortelle historier. 17. mai gledet arkeologen seg dessuten med Tyfusstatuetten 2014.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
26.05.2014 kl 09:39

– Den ble døpt på KB. Diplomet og blomsterbuketten tok de vare på på kulturhuset, men selve statuetten hadde jeg i handa resten av kvelden og tidlig om morgenen, forteller Reymert som lørdag ble hedret med prisen for sin innsats til samfunnets beste.

Kulturprisen skal først og fremst tildeles fastboende, men kan under spesielle omstendigheter gis til andre.

– Det gjorde meg ekstra glad, sier prisvinneren som mottok Tyfusstatuetten under festforestillingen i kulturhuset i forbindelse med feiringen av nasjonaldagen.


Formidling som drivkraft

Tyfusstatuetten er Longyearbyen lokalstyres kulturpris, og belønning for å ha bidratt til at det har blitt «litt mindre tyfus» i lokalsamfunnet. «Tyfus» er fra gammelt av et begrep på det som er negativt på Svalbard, men er altså en heder.

I 2014 er det også 40 år siden Svalbard fikk sin første forskrift for vern av kulturminner, og det var dette som etterhvert førte til at hovedfagstudenten fra Tromsø første gang reiste til Longyearbyen for å sette i gang arbeidet med dokumentasjon og formidling av historien på Svalbard. 17. mai for 38 år siden var han på plass og startet arbeidet. Jobben var å vurdere om den gamle grisefjøsen kunnne brukes som museum. Det var starten på Svalbard Museum, og siden har han holdt på.

– Drivkraften har vært å gi folk på Svalbard kunnskap om Svalbards kulturminner. Som arkelolog er utgangspunktet mitt gamle tufter og gamle husrester, og for meg har det handlet om å fortelle folk på Svalbard, og også de som kommer hit, hvordan det har vært.
Det har han gjort med den ytterste innlevelse, glød og entusiasme, gjerne med mye humor, og spesielt liker han seg når han kan fortelle historien på stedet der det hendte.

Frempå
– Jeg er veldig glad i folk og veldig glad i å fortelle. Å kunne fortelle at «her bygde Longyear sitt aller første hus,» gir meg stor glede. Og forhåpentlig gir det en lettere forståelse. Med lyset og den karrige, treløse tundraen rundt, er halve historien fortalt. Den er lettere å forstå og formidle.

– I takketalen gjorde du et poeng av at det har hendt at du har bydd deg fram eller sagt ja før du i det hele tatt har blitt spurt...?

– Haha! Ja, jeg følger med når noe skal foregå, og før mange spør, er jeg frempå. Jeg har forresten nettopp meldt meg til Kunstpausen.

For tiden vikarierer han som konservator på Svabard Museum. Under Svalbardseminaret tidligere i år fikk publikum en smakebit på fortellergleden da han sammen med historiker Thor Bjørn Arlov holdt foredrag om den svensk-russiske meridianmålingen mellom Sørkapp og Sjuøyane i årene 1898 til 1902. Med stor innlevelse og tidvis uortodkse virkemidler fortalte de om den største vitenskaplige ekspedisjonen noensinne på Svalbard, som ble utført med en forbløffende presisjon.


Ærbødig
Til tross for at han blir 69 år i september, har Reymert nok å gjøre. Også små, artige oppdrag.

– Jeg har nettopp fått forespørsel fra Polarflokken barnehage om jeg kan være med på strandryddingstoktet 9. september. Her skal jeg fortelle hvordan man skiller søppel fra kulturminner.

– Ja, hvordan gjør man det?

– Vel, jeg sier at på Svalbard er plast søppel. Og resten må vi diskutere.

– Ja?

– Det er klart at alt før 1946 er automatisk fredet. Det er da man får anledning til å diskutere. Man må se om man kan få folk til å undres på hvorfor det er slik, og selv komme til en konklusjon. Hvis man kan gjøre det når man står ute i fjæra, så kan man jo resonnere.
Mye har hendt siden 17. maihelga i 1976, og det er spesielle øyeblikk han husker ekstra godt. Som da han i 1985 måtte foreta en nødgraving på Likneset nordvest på Spitsbergen. Gravene fra hvalfangertiden på 1600-tallet var i ferd med å rase ut i havet. Den ene av kistene inneholdt uvanlig velbevarte klær.

– Jeg husker da vi løftet av kistelokket og så halstørklet, lua og jakken på den døde. Å komme så nær en hendelse på 1600-tallet gjorde stort inntrykk. Det var så friske farger at vi sprayet klærne med kjemikalier som vi hadde med for å unngå nedbrytingen som straks begynte. Det var jo ikke bare et kulturminne, men også ei grav, og vi gjorde det med spesiell ærbødighet, sier arkeologen.

Brannen i tippdungene i Barentsburg var også en spesiell hendelse. Store Norske stilte med gravemaskiner og dosere, men på turen innover fikk de øye på eldgamle kullvogner som var i ferd med å bli begravet. Dette var kullvogner fra den første norske kulldriften, og ved hjelp av helikoptermannskapet klarte de å hugge løs to av de små vognene. Vognene står i dag utstilt inne på gammelmuseet.

– Og så var det veldig spesielt å få være privat omviser for Kong Harald. Det var artig å fortelle historier til kongen. Han var godt satt inn i sakene og stilte gode spørsmål. Han var godt belest i Svalbards historie.


Ishavets tegn
– Du er også en travel pensjonist?

– Det hadde jo litt med åremål og Sysselmannen. Jeg hadde ikke lyst til å gå ut i fast jobb i en alder av 66 år, så jeg ville heller skrive og gjøre noen jobber på Svalbard. Særlig med Svalbard-saker er det nok å gjøre.

– Men du kunne dratt andre steder?

– Når man vokste opp i Tromsø på 1950-60-tallet, var det i Svalbards og ishavets tegn. Jeg hadde slektninger som hadde vært her og da muligheten åpnet seg, var det som å dra ut ei kork, og der fór jeg. Det kunne ikke vært noe annet.

Reymert har han tenkt å ta det nevneverdig med ro, heller.

– Man må jo røre på seg, og på Svalbard får man rørt seg hvis man vil.

Nøkkelord

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!