Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Har hatt fire tunge og inspirerende år

Christin Kristoffersen sier ja til Arbeiderpartiet, om hun skulle bli spurt om å stå på ei stortingsliste i 2017. FOTO: Christopher Engås

Har hatt fire tunge og inspirerende år

Christin Kristoffersen (40) har jobbet for å promotere Longyearbyens interesser i fire tidvis vanskelige år. Til høsten er det slutt.

Tekst:

Publisert:

I forrige uke kunngjorde lokalstyrelederen at hun ikke stiller som Arbeiderpartiets toppkandidat lokalt i høstens kommune- og fylkestingsvalg. Om perioden her og avgjørelsen sier Kristoffersen følgende:

– Det å flytte til Svalbard var for meg å komme til et sted som imponerte meg stort. Jeg så behov for å bringe det potensialet bedre fram på den nasjonale scene, og med nordområde­fokuset som ramme lå det til rette for å gjøre det. Avgjørelsen om å forlate Svabard, som jeg nå har tatt, har vært så «forbanna» vanskelig for meg, sier hun.

Måtte stille

Den 10. oktober 2011 ble det klart at Arbeiderpartiet hadde vunnet lokalvalget i Longyearbyen, og at toppkandidat Christin Kristoffersen skulle bli lokalstyreleder. Dette skjedde nøyaktig 80 dager etter tragedien på Utøya, hvor hennes eldste sønn Viljar ble svært hardt skadet, og yngstemann Torje ble sterkt traumatisert. Viljar, som også ble valgt inn i lokastyret, lå på valgdagen fortsatt på sykehus.

Mange har undret seg over at Christin Kristoffersen ikke trakk seg fra valget den gang. Men selv mener hun at svaret på det er såre enkelt.

– Etter at Viljar hadde våknet fra koma, spurte jeg ham om vi skulle trekke oss fra valget. Men Viljar var fast bestemt på at vi måtte stille. Terroristen hadde tatt mange, og nesten ham selv. Hvis han i tillegg skulle ta vårt samfunnsengasjement og hindre at hans offer klarte å utføre sine politiske gjerninger, ville volden ha vunnet. Vi hadde sagt ja til en tillit partiet og våre hadde gitt oss, vold skal ikke rive ned gode samfunnskrefter, sier Kristoffersen.

– Viljars ord var alt jeg trengte for å motivere meg til valgkamp fra sykehuset, legger hun til.

Ville prestere

Christin Kristoffersen og sønnene har flere ganger stilt opp for å fortelle om den traumatiske tiden under og etter Utøya. Men det tragiske har i svært liten grad vært omtalt i forbindelse med hennes posisjon som innehaver av Longyearbyens fremste tillitsverv. Dette har vært en bevisst strategi fra hennes side.

– Da jeg gikk inn i denne jobben, var jeg redd for ikke å klare å gjøre den godt nok, å ikke lykkes med å vise meg tilliten fra våre karer i Longyearbyen verdig, og promotere samfunnet godt nok. Og jeg ville for alt i verden unngå at min politiske gjerning skulle vurderes i et omsorgsperspektiv, sier Kristoffersen.

– En leder skal vurderes ut fra sine ledergjerninger, også en leder med min personlige erfaring, legger hun til.

Som mor la hun naturligvis stor vekt på å følge opp sine sønner. Men hun ville ikke sutre over de mange opp- og nedturene som perioden var preget av.

Kritisert

Christin Kristoffersen sin beslutning om at hun ikke skulle betraktes i lys av tragedien, gjorde henne ute av stand til å forsvare seg mot en del kritikk. Heftigst kritikk fikk hun for å være for lite til stede. For å reise for mye.

– Det var tøft å forsvare seg mot slikt, når mye av grunnen til at jeg reiste var for å ta vare på mine sønner. Jeg var så heldig at mange politikere i sør sa ja til å avholde møter på for eksempel Sunnås sykehus, og slik gjøre meg i stand til å kombinere møter og oppfølging til det beste for alle. Jeg er utrolig takknemlig for dette, og det viser at mange forsto de rollene jeg måtte kombinere, sier hun.

Selv om hun forsøkte å skille jobb og privatliv, visste alle rundt henne lokalt hva hun slet med. Men det har hun merket lite til.

– Få har spurt meg om hvordan jeg egentlig har det, eller hvordan det gikk med guttene. Jeg ble istedenfor kritisert for min reisevirksomhet, og det har kanskje vært det såreste jeg har opplevd i løpet av disse årene.

Hun avviser at jobben ble en del av terapien etter 22. juli. Ifølge henne var terapien det samholdet familien hadde. Energien i jobben fikk hun fra sitt iboende samfunnsengasjement.

Stolthet

Lokalstyrelederen føler at hun, sammen med andre krefter, har utrettet mye i sjefsstolen i Longyearbyen. Det er lovet statlige penger til en storstilt havneutbygging, og næringsutvikling generelt er satt på dagsorden med en ny strategisk næringsplan. Lokalstyret som organisasjon er omorganisert til en etat som ifølge Kristoffersen er blitt mer forståelig og effektiv.

Kristoffersen nevner flere ting som er utrettet, og som hun mener er viktig. I sum gjør de at hun mener hun kan forlate jobben med hodet høyt hevet.

– Hensynet til familien kommer først. Jeg har oppdaget at det ikke er gunstig å ha sønnene mine og resten av familien boende i Tromsø, mens jeg holder til i Longyearbyen. Men dernest føler jeg at når valget kommer, er det ikke noe vi lovte i 2011 som vi ikke har fått utrettet, eller begynt å jobbe med. Det gir meg en visshet om at jeg kan ta dette steget med god samvittighet, sier hun.

Sier ja til partiet

Få, om noen, lokalpolitikere på ordførernivå i Norge har vært ivrigere og dyktigere til å bruke sosiale medier i posisjonen som Christin Kristoffersen. Hun er hyppig i alle kanaler, og har skaffet seg et betydelig kontaktnett innenfor Norges tradisjonelt sett største parti. Det har fått mange til å spekulere i om hun sikter på en stortingsplass etter valget om to år.

Selv har hun vært tilbakeholden om ambisjoner. Men letter litt på sløret.

– Jeg er et samfunnsengasjert menneske, og jeg klarer ikke holde meg unna politikken. I det ligger det at jeg, hvis jeg skulle bli spurt om å stille opp for partiet i fremtiden, selvfølgelig kommer til å si ja.

Hva hun skal gjøre umiddelbart etter å ha forlatt lokalstyrelederstoelen er foreløpig uklart. – Akkurat nå konsentrerer jeg meg om å få gjort mest mulig før jobben i Longyearbyen er slutt. Så får vi se. Jeg håper at jeg i en ny jobb kan bruke den erfaringen og kunnskapen jeg har opparbeidet meg om Arktis de siste årene, sier hun.

Sterke følelser

Politisk mener hun at jobben hennes er gjort i Longyearbyen og på Svalbard, og familiemessig er det ingen ting som holder 40-åringen her. Likevel gjentar Kristoffersen at beslutningen om å flytte har vært «forbanna» vanskelig.

– Hvorfor det?

– Det sier seg selv at man ikke forlater verdens beste jobb med lett hjerte. Følelsen av å få en slik tillit av folket, og følelsen av å få til å forvalte tilliten, er ubeskrivelig, sier Christin Kristoffersen.

Nøkkelord

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!