Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Gumman i fjellet

 

Gumman i fjellet

Hun var lei Sverige og hun var lei svenske killar. Nå tilbringer hun fritiden med en mann fra Hatteng og arbeidstiden med en bolterigg i Svea Nord.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Livet er i sannhet forunderlig, og Svalbard et sted for under: Linda Norberg er fra Vindeln, ikke langt fra Umeå nord i Sverige, og jobbet på ICA. 27 år gammel kom noe over henne, noe som hadde vokst seg fram over tid. Hun var bare så jävla lei.
– Då ja kom till Longyearbyen kände ja ingen. Det var hösten 2002 och ja hade inget jobb här. Jag kom med en kille och skulle bo hos han, men det gick åt pipsvängen.
– Pip…?
– Det gick åt helvete efter några veckor.
Linda hører til rasen som møter det meste med et lurt smil, og en nordlendings «alt-ordner-seg»-innstilling. Det gjorde at hun fikk jobb på gruvearbeidernes viktigste vannhull, Karls-Berger Pub. Der vanket sveabus Vidar Nylund, som oppfanget Lindas vibrasjoner tvers gjennom bardisken.
– Han hörde att ja blivit singel och bjöd mig på middag. Då ja kom dit var det 120 desibel musik, Vidar satt på golvet medans en finsk kompis till han laga middag. Han satte kastrullen rätt som var överfullt av tomma øl- och spritflaskor. Äsch, kokt köttfärs och potatis blandat med majs.
Linda langet ikke akkurat innpå, og ble heller ikke værende særlig lenge. Men det var noe der, noe som gikk på tvers av kokekunsten, ungkarssølet og tomflaskene.
Den dagen Vidar overlot Linda Visa-kortet og dro til Svea på jobb, var det gjort. Da han kom tilbake var ikke leiligheten til å kjenne igjen. Linda knusler ikke. Det meste ble dumpet; dartskiven, kasserollene, gulvteppet, tomgodset. Ja, selv CD-platene som satt fastklistert til gulvet hadde hun fått lirket løs.
For tre år siden begynte også Linda å arbeide i Svea Nord. Da hun første gang ymtet frampå fikk hun nei, det skulle ikke være jenter i fjellet. Da andre jenter fikk jobb i gruva var hun ikke til å stagge. Nå driver hun med oppfaring, og behandler Fletcher-bolteriggen med hengivenhet.
– Åh ja, ja älskar att bolta, det passar mig mitt i blink. Ja har aldrig varit rädd men ja skvätter till när det smäller, men det vänjer man sig till. Svea Nord är den bästa arbetsplats ja har haft, ler hun.
Nå har Linda og Vidar kjøpt seg hus på Sortland, uten å ha noe tilknytning til stedet.
– Det var ett fint hus. Vi skulle köpa hus i Sørreisa, men gubbjäveln ångra sig och då blev det Sortland. Vi hadde bara sett det på internett för vi köpte det, och såg det för första gång i mars. Och det är ganska stort.
– Hva med Sverige?
– Ja vill inte till Sverige. Inte har vi fjäll, inte fjordar. Vi har røda hus, granskog och mygg. Nej, ja vill inte till Sverige.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!