Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Gjenopplevde gamle dager

Dramatiske hendelser: Terje Nübdal demonstrerer hva som skjedde med en kollega inne i Gruve 3. FOTO: Mark Sabbatini

Gjenopplevde gamle dager

For en vanlig turist er det bare en rusten gruvevogn med et merkelig førersete bak. Men for Terje Nübdal (59) markerer det stedet hvor en kollega ble drept i en ulykke for 34 år siden.

Tekst:

Publisert:

– Sjåføren ble stående, falt ut og ble drept, fortalte Nübdal mens folk utforsket sin tidligere arbeidsplass inne Gruve 3 sist lørdag. Cirka 40 tidligere og nåværende innbyggere fra Longyearbyen deltok på samlingen forrige helg.

– Han var på vekslingsspor og trodde det skulle gå én vei, men det gikk den andre, fortalte Nūbdal, mens de utforsket gruva og gjenoppleve minnene – humoristiske som tragiske.

Likte jobben

Omvisningen skjedde uten guider, og resultatet ble en gjenopplevelse av samfunnshistorie som strakk seg langt utover det en vanlig turist noensinne vil oppleve.

Ikke alle vet det, men et område like ved døra som hindrer turister å gå inn i dypet av gruven, markerer stedet hvor en av de meste smertefulle av mange fatale hendeler fant sted.

– Han hadde bare 50 meter å gå, sa Turid Telebond, Nübdals svigersøster.

– Det var en brann, og han gikk inn for å redde noen han trodde var der, fortatte hun.

Redningsmannen døde før han kunne komme seg tilbake i sikkerhet. Den lille gruppen diskuterte etterforskningen av hendelsen og hvordan Store Norske håndterte den. Terje Nübdal, som har jobbet i Gruve 3, Gruve 7 og Svea fastslo at historien er full av fatale hendelser dypt inne i fjellet.

– Én mann hvert år, sa han, og trakk fram en lang rekke ulykker.

– Hvorfor ble du 21 år i jobben hvor så mange kolleger ble drept?

– Jeg likte den.

Sa ifra

Men det var flere historier om kameratskap, rare hendelser og skøyeraktig oppførsel enn vonde minner og under gjenforeningen.

Anne Lise K. Sandvik, en av arrangørene, underholdt ved å fortelle historier om de gamle arbeidernes opptreden mot unge kvinner i byen. Både i ord og vesen. Blant annet fortalte hun om da hun jobbet som servitør på 1970-tallet.

– Jeg var bærer en skuff og en av gruvearbeiderne setter plutselig hendene under skjørtet mitt. Jeg legger ned brettet og jeg bruker all min makt for å klapse ham.

Se bildet større

Gode historier: Anne Lise K. Sandvik forteller historier fra Longyearbyen på 1970-tallet. FOTO: Mark Sabbatini


Sandvik forteller hun hjalp til med organisere gjenforeningen, hvor rundt 50 personer som overvintret minst én gang før år 2000 deltok.

– Jeg vet at veldig mange flere ville likt å komme, men vi sendte ut invitasjon svært sent, sier hun.

Gruppen møttes til sin første middag fredag ​​kveld på Coal Miner’s Cabin (for deltakerne heter det fremdeles Stormessa), og i løpet av den uformelle sammenkomsten hadde de fellesmiddager både lørdag og søndag.

I løpet av helga har de også fartet rundt på egenhånd eller i grupper, besøkt puber og kafeer, og vandret rundt i byen og sett på de enorme endringene som har skjedd siden de var her sist.

På en busstur til museet tok de bilder av klynger av rein under Svalbard globale frøhvelv som alle andre turister, og lo godt med bussjåføren som ga sine standard fortellinger til turister som besøker Svalbard.

De gode minnene

Det var, som ventet, blandede følelser om dagens Longyearbyen, sammenliknet med den som var for mange år siden.

– Det er som resten av verden nå, sier Arild Albrigtsen (59), som bodde i Longyearbyen som barn fra 1962 til 1967.

– Det er ikke så spesielt lenger, sier han.

Albrigtsen far jobbet for Store Norske i flere tiår fra 1946, men resten av familien flyttet etter hvert til fastlandet fordi Longyearbyen bare kunne tilby syv år med offentlig skolegang i disse dager. Resultat ble at Albrigtsen og hans tre brødre bare så sin far i julen og i løpet av sommerferien.

– Dere kunne ikke bare plukke opp telefonen for å ringe fastlandet. Dere måtte bestille den, sa Telebond.

Deretter måtte de vente i flere timer mens samtalen ble klargjort. På den annen side var det mulig og relativt lett å sende telegrammer.

– Jeg tror ikke noen ønsker å gå tilbake, faktisk. Dere har en tendens til å holde på de gode minnene, sier Telebond.

Telebond, som også bidro til å organisere gjenforeningen, sier hun kjente om lag en tredjedel av folkene som kom, men mange andre navn var kjent.

– En del av dem har jeg ikke sett på 30 eller 35 år, og noen av dem har ikke endret seg i det hele tatt, sier hun.

En ting det var stor enighet om, var sorgen at gruvetiden på Svalbard stort sett er over.

– Kullet her er det reneste kullet du kan få, sier Albrigtsen.

– Den brune kullet i Polen bør de stoppe først, legger han til.

Han har ennå ikke gitt slipp på gruvetiden på Svalbard, som nå kan nærme seg en slutt.

– Kanskje russerne eller kineserne vil gå inn, sier han.

Nøkkelord

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!