Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Gammelpeis: Modell 1960

 

Gammelpeis: Modell 1960

Fortsatt blank i lakken og knirkefri i bevegelsene. Nan Skoglund Sårheim tilhører den slitesterke årsklassen som selv ikke polarklimaet får has på.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

– Æ e´ 60-modell og blir 47 no i august, yeah, og det e´ helt greit, utbryter hun, slår ut med armene og ler.
Som så mange andre kom Nan til Longyearbyen for å tilbringe noen uker her, kan hende en måned eller to, i en mellomfase på vei til noe annet. Det var sommeren 1986. Hun skulle bli gullsmed – egentlig. Men så var det dette med Svalbard, og det å bli fanget av livet selv. Sommerjobben som brakkesjef penset det hele om, og førte henne langs en snirklete vei inn i Gruve 7, som vaskehjelp. Og derfra videre til Gruve 3, det som etter hvert kom til å bli «hennes gruve».
– Å ja, det e´ Trea som e´ mi gruva, det vil æ sterkt påstå. Det var en barsk gjeng der, med en barsk humor og et godt samhold.
Nan ble fanget av fjellet, av stemninga, av Trea – og av busen. Som vasker var hun «sin-egen-dame» i gruva, med ansvar for å holde den verste møkka sånn noenlunde i sjakk på oppholdene.
– Æ likte å prate med gammelpeisan i Trea, og dæm var flink te å fortelle. Det ble mye sjitprat også, det måtte man ta med.
Så var det at hun forflyttet seg fra hovedstollen inn på sidestollene og videre inn på strossa. Nan ble gruvearbeider.
– Det første æ fikk beskjed om var at æ var for «lett». Det var Gudfaren selv som sa det, han syntes at æ var for lett.
Det å være «lett» har ingenting med anatomien å gjøre, men betyr at du ikke er dugelig nok. Grovt sett ble arbeiderne delt inn i «god-mann» og «lett». Nan var ikke lett, hun var jente. Og jente på strossa var høyst uvanlig for 20 år siden.
– Sta? Ja, æ e jævlig sta. Ikke sånn idiotisk sta, altså. Du vet, det é sameblodet, det, ler hun.
Det er ti år nå siden hun og Egil-Steinar Sårheim giftet seg. Tre år senere omkom han i en rasulykke i Svea Vest, den gamle sveagruva. Nan satt tilbake med to små barn, og valgte å bli på Svalbard.
– Det som var viktigst var at ungene skulle ha det bra. Men det e´ klart at sorgen e´ ikke over i løpet av ett år. Sorg det e´ så mye, fra dag til dag, og man må gjennom alt. Det har vært rare år, men opp i det hele har æ vært kjempeheldig som har en bedrift som har tatt vare på mæ.
Nan holder til i hovedkvarteret til Store Norske ved gammelkaia, og er sekretær i det lille datterselskapet Store Norske Boliger. Hun og den høyrygga kontorstolen er ett, begge like svart og slank.
– Og du vet, smiler hun, æ e´ jo sjøl en god gammelpeis.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!