Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Flytter hjem

Flytter til fastlandet: Birgitte og Kjetil Dahl Knutsen flytter hjem til Tønsberg. De kommer til å savne Longyearbyen, og ikke minst alle fjelltoppene. FOTO: John Christian Nygaard

Når oppholdet er over:

Flytter hjem

Birgitte og Kjetil Dahl Knutsen er to av de mange som nå flytter ned igjen til fastlandet. De har varme følelser for Svalbard, og kommer til å savne livet her.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
18.08.2015 kl 09:23

– Vi flytter av hensyn til guttene våre på 14 og 16 år, så nå skal vi tilbake til huset vårt i Tønsberg, forteller de to, som har tilbrakt to og et halvt år i Longyearbyen.

– Her må jeg bo
Birgitte og Kjetil forteller at de «forelsket» seg i Svalbard etter å ha tilbragt en helg her i september 2012, i forbindelse med at ei venninne av Birgitte skulle holde konsert i Pyramiden.

– Med en gang jeg gikk ut av flyet, kjente jeg at her må jeg bo. Januar året etter hadde Kjetil fått seg jobb på Svalsat, og vi flyttet opp i april. Så fikk jeg meg jobb i lokalstyret, sier Birgitte og smiler.

Men nå er det altså slutt, og den siste tiden har gått med på å pakke og gjøre seg klar til flyttingen, som vil skje i september.

– Det er veldig trist å pakke, for jeg er veldig glad for alle de fine opplevelsene jeg har fått her oppe. Vi har blitt kjent med så mange mennesker, og livet virker så mye enklere her, sier Birgitte og fortsetter:

– Noe av det verste er å dra fra fjellene. Her er det bare å gå over dørterskelen og rett på fjelltur, noe vi er veldig glad i å gjøre. Så nå prøver vi å gå så mye vi bare klarer før vi flytter.

– Vondt å selge skuteren
Tirsdag kveld var målet for turen Sukkertoppen, og det var tydelig at fjelltur er noe helt spesielt for paret. Med en sliten journalist på slep, spratt de to nesten urovekkende lett oppover fjellsiden.

Kjetil får øye på en snøskuter som ligner på den han måtte selge i mai, og forteller at det var et emosjonelt øyeblikk.

– Det var fysisk vondt å selge snøskuteren min. Da jeg kom inn igjen i huset og hørte at noen andre kjørte av gårde med den, gjorde det litt vondt. Jeg har hatt så mange fine turer med den. Det var en veldig trofast skuter, sier Kjetil, før Birgitte bryter inn:

– Pengene vi fikk for de tre skuterne vi har solgt har vi satt av til å kjøpe en båt, for å gjøre noe hyggelig.

– Men det veier ikke helt opp for å miste skuteren, sier Kjetil og trekker på smilebåndet.

Fantastisk mottakelse
Turen fortsetter oppover fjellet, og undertegnede spør om det er noe annet enn menneskene, naturen og fjellene de to kommer til å savne fra Longyearbyen.

– Det enkle livet som er her oppe. Små ting, som kort avstand til butikken og jobb, sier Birgitte, før Kjetil bryter inn:

– Det å vite at når du skal på butikken og handle, kommer du til å bruke mer tid på å stå og prate skit med folk enn å faktisk handle. Her er det å handle på butikken hyggelig, mens hjemme handler vi på Internett og får maten levert en gang i uka, fordi vi ikke får tid til å handle selv.

– Det har vært et mye mer rolig tempo her. Og måten man blir tatt imot av menneskene som bor her er helt fantastisk, sier Birgitte og ser ut over Longyearbyen.

Sosialt engasjement
De to har også engasjert seg i lokalsamfunnet, og blant annet startet opp humanetisk komfirmasjon, som et alternativ til de som ønsker å ikke komfirmere seg i kirken.

– Det var ikke noe annet tilbud her enn kristen komfirmasjon. Jeg er selv humanetiker, og syntes de som kjenner at de ikke vil i kirka, skal ha et likeverdig alternativ, sier Birgitte, som håper noen vil overta jobben de har gjort.

– Mye av opplegget er allerede klart, men vi trenger noen som kan lede komfirmantene på kurskveldene.

Birgitte har også vært med å starte opp en dansegruppe i Longyearbyen.

– Vi er for eksempel 18 stykker som holder på med Riverdance. Noe av det morsomste var da det ble arrangert irsk aften på Kroa i januar. Det var 24 dansere, fire musikere fra Irland, irsk meny og allsang. Det var helt topp stemning, og noe vi håper å få til igjen, sier Birgitte og ler.

Kjetil har blant annet vært med å starte opp treskjærekurs, og de siste dagene nå har han vært travelt opptatt med å arrangere en 10-topps fjelltur, som i skrivende stund har ca 80 påmeldte.

– Vi engasjerer oss jo av egenintersse, fordi vi selv synes det er gøy og vil at folk skal få delta i det vi liker å holde på med. Men det er også fint å bidra til at det skjer litt i byen, og det godt å kjenne på engasjementet her. Man merker at det er mange folk som ønsker å bidra, sier Kjetil.

Spontan votteklapp
Mens journalisten sitter og peser på en stein, halvveis opp fjellsiden, møter Birgitte og Kjetil to damer som også er på tur. De slår av en prat, mens undertegnede undrer på hvorfor ingen av dem virker spesielt slitne.

Turen går videre, og på spørsmål om de har et helt spesielt minne de husker godt fra tiden på Svalbard, kommer svaret raskt:

– Solformørkelsen i mars. Det var helt... ubeskrivelig, sier Kjetil etter å ha prøvd å lete frem ordene for å beskrive følelsen de fikk da månen passerte sola og mørkela hele Longyearbyen i 147 sekunder.

– Vi tenkte at «jaja, det er sikkert kult med solformørkelse», men vi tenkte at alle turistene tok helt av i forkant. Men da vi fikk se det, så var det så mye mer enn vi hadde forestilt oss, sier Birgitte og ler.

– Og for et vær og for en setting. Det var helt ekstremt. Det hadde vært mye dårlig vær og vind den vinteren, men den dagen var det blå himmel og helt klart vær. Vi brøt ut i spontan votteklapp, sier Kjetil og smiler.

– Levde i et postkort
Med en relativt stor utskiftning av menneskene i Longyearbyen hvert år, har Birgitte og Kjetil har også fått kjenne på hvordan det oppleves.

– Det er ganske kjipt. Jeg har kjent på den følelsen, og tenkt «nei, skal de dra». Vi mistet to herlige damer i dansegruppa i fjor. Jeg tenkter også at det må være vanskelig for barn og unge som knytter til seg gode venner som de mister, sier Birgitte.

– Kommer dere til å flytte tilbake til Svalbard en dag?

– Det føler jeg er eneste måten å takle det å dra herfra på. Tanken på at vi kanskje skal tilbake en dag. Men samtidig skal det vel litt til at vi begge er så heldige å få oss jobb her igjen. Nå skal vi ta hensyn til ungene, så de blir ferdig med skolen. Men man skal aldri si aldri, sier Birgitte og smiler.

– Svalbard drar jo ingen steder, og vi vet jo at vi også kan reise tilbake på ferie. Vi har hatt det helt fantastisk. Den første tiden føltes det som vi levde i et postkort, sier Kjetil og ser utover den strålende utsikten.

Nøkkelord

Se bildet større

Romantisk: Dette bildet ble tatt av sønnen Rasmus da familen var på snøscootertur. FOTO: Rasmus Dahl Knutsen

Se bildet større

Snøscootertur: Bilde er tatt på en snøscootertur mot Tempelfjorden. FOTO: Privat

Se bildet større

Lever i et postkort: Kjetil beskriver det å bo i en vakre naturen på Svalbard som å leve i et postkort. FOTO: Sophie Cordon

Se bildet større

Glad i fjellet: Utsikt over Bjørndalen fra Nordenskjold. FOTO: Privat

Siste nytt i Nyheter

Vil utrede strømkabel

I dag var det åpen høring om Svalbardmeldingen i Utenriks- og forsvarskomiteen i Stortinget.

Høring på Stortinget

Svalbardsamfunnet gir Stortinget tilbakemeldinger på Svalbardmeldingen.

Får syv millioner

En uke før statsbudsjettet legges fram den 6. oktober kommer justis og beredskapsminister Anders Anundsen med en hyggelig lekkasje.

Svalbard i grønt selskap

Svalbard er nominert på listen «Top 100 Green Destinations», en samling av de 100 beste, grønne destinasjonene i verden.

Fjerner taggingen

Sporene etter vandalen fikk stå i to måneder.

Øvelse i oljevern

På grunn av økt skipstrafikk i nordområdene, rigger Kystverket og Sysselmannen for oljevernøvelse tirsdag og onsdag med personell og nytt utstyr på plass i nord.

Annonse
Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!