Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Finner helbred i jobben

Karin Mella har lett for å bli glad i folk. Det gjelder også kollegene på Svalbardbutikken i Longyearbyen. Her er hun sammen med Elza Alexandrova fra Russland og Anita Provido fra Filippinene. FOTO: Eirik Palm

Finner helbred i jobben

Karin Mella heier deg mer enn gjerne fram. Det siste året har hun trengt heiarop fra folk rundt henne.

Tekst:

Publisert:

Det er søndag ettermiddag og butikksjefen er på plass på kontoret på bakrommet i Svalbardbutikken. Med jevne mellomrom kommer det kolleger innom med spørsmål, beskjeder eller for å hente noe. Praten går livlig, og smilene sitter løst. Utenfor er flere kunder på helligdagshandel, og i kassene denne kvelden sitter ansatte fra Russland, Filippinene og Colombia og sørger for at køene blir så korte som mulig.
Mella oppsummerer:
– Ukraina, Russland, Uruguay, Chile, Spania, Serbia, Bosnia-Herzegovina, Kroatia Colombia og Norge. Det er kjempespennende å jobbe under samme tak og ha så mange kulturer her. Alle er like viktige. Man lærer mye, og vi har en flott arbeidsplass. Da jeg kom hit var det kun norske, og vi trengte ofte tolk når det var russiske kunder her. Så tenkte jeg at når de snakker så godt norsk, hvorfor kan vi ikke bare ansette dem?

Slik var starten på det som trolig er Coop-konsernets mest internasjonale butikk.

– Det er en berikelse. Vi lever jo i et internasjonalt samfunn, sier Mella.


Aldri angret
Det har gått over 13 år siden hun begynte som personalsjef i Coop Svalbard. Hun kom til Svalbard sommeren 2001 fordi ektemannen hadde fått jobb. Svein Mella jobbet tidligere i flytårnet i Alta, og slo til da han fikk mulighet til Avinor-jobb ved kanten av Isfjorden. Karin Mella var på dette tidspunktet omsorgssjef hjemme i Alta, og innerst inne fristet det ikke å flytte til Longyearbyen. Men det var før hun besøkte Svalbard første gang. Etter to måneder besøkte hun ektemannen, og ble trollbundet av naturen og menneskene på øygruppa, midtveis mellom fastlandet og Nordpolen.

– Så gikk jeg rundt og spurte etter jobb, og på fastlandet fikk jeg ordnet meg ett års permisjon, forteller hun.

Året gikk, men Mella var ikke ferdig med oppholdet, og etter hvert måtte hun ta avgjørelsen og si opp jobben i Alta kommune.

– Jeg var blitt så glad i kollegene og pasientene. Jeg har veldig lett for å bli glad i folk, sier hun og forteller om mange turer til postkontoret med nesten utrettet ærend.

– Det var tungt å slutte i den gamle jobben. Jeg gikk fram og tilbake til Posten med oppsigelsen i handa i 14 dager før jeg sendte den. Men jeg har ikke angret én dag, sier Karin Mella og skuer utover butikklokalet.

Kollegene har blitt den andre familien hennes. Det merket hun ikke minst da hun var lengst nede.


– Må være ressurssterk
Det nærmet seg julaften 2013 da telefonen ringte. Det var fra Universitetssykehuset i Nord-Norge (UNN). Du har kreft, var beskjeden. Tiden sto stille.

I forkant hadde Karin Mella i en periode følt at hun ikke var helt i form. På jobben ble hun plutselig dårlig, og etter konsultasjon med lege på Longyearbyen sykehus, ble hun sendt rett ned til UNN for undersøkelser.

Man skal være temmelig ressurssterk, ellers faller man dypt.


18. desember 2013 kom beskjeden. Så ble det stille fra UNN, lenge. Den ellers så glade og livsbejaende kvinnen fra Finnmark sto med ett overfor sitt livs kamp.

– Jeg hørte ingenting, og tenkte at dette sikkert er den siste julen jeg lever, sier hun og tar en liten pause.

– Jeg så for meg kista og tenkte «tro om jeg får se det første barnebarnet?» . Jeg tenkte hele tiden at det ikke var meg, men en helt annen som hadde fått kreft. Så var det å ringe rundt og fortelle familie og venner om det.

Da hun var tilbake på jobben, fortalte hun om det på morgenmøtet.

Så begynte ventetiden. Hva ville skje? Når ble hun operert? Prognosene? Det verste var tausheten. 20. januar i fjor gikk hun gjennom en stor operasjon. Blant annet er mange lymfeknuter fjernet. Samtidig har hun gått på cellegiftkur.
– Jeg har vært veldig åpen. Jeg tror det kan hjelpe andre. Men angsten er sterk. Du blir så redd for å dø at du ikke kan leve.

– Hvordan var ventingen?

– Det var grusomt. Jeg visste ikke hvor mye det var, men jeg forsto at det var verste sorten. Ingen tok kontakt da jeg fikk vite at jeg hadde fått kreft, sier Karin Mella, og forteller om en oppfølging med venting på resultater og oppfølging, uklarheter og ulike leger å forholde seg til fra gang til gang.

– Man skal være temmelig ressurssterk, ellers faller man dypt, sier hun.

Derfor var nærheten og oppmerksomheten fra kunder og ansatte viktig.


Viktig rutine
Ektemannen har hele tiden stått ved hennes side, og hun er rørt av omtaken fra kolleger som har kommet på besøk, og fra kunder som har vist omtanke. Spesielt trekker hun fram Karin Lockert, som har vist ekstra omtanke med stryk på kinnet og varme ord, men det har vært mange. Også fra ansatte ved Coop-lageret i Tromsø har det kommet blomster.
– Det varmer jo veldig at folk bryr seg. Man vil jo ikke utlevere seg, men når folk spør, så svarer jeg, sier hun.

Hun har heller ikke ønsket å la seg sykmelde. Selv om det har vært tungt, har hun valgt å være være borte fra jobben så lite som mulig. Årsaken er at jobben er et viktig holdepunkt og en viktig rutine.

– Å få gå på jobb er kjempeviktig. Jeg føler at det er bedre for meg å dra på jobb, så slipper jeg å sitte og se i veggen.

Under cellegiftkuren forsvant håret, men nå har det kommet tilbake og Karin Mella har fått krøller.

Er du ikke sjalu? spør noen. Nei, jeg er så glad på hennes vegne.


Glede
Underveis har det også vært store begivenheter og mye glede i familien. Sammen med ektemannen adopterte Karin to jenter fra Sør-Korea. Silje og Lene var seks og fire måneder gamle da de kom til Norge. Nå er døtrene i midten av 30-årene, og for ni måneder siden ble Karin og Svein besteforeldre til lille Ella Sofie.

I tillegg har den eldste datteren møtt sin biologiske mor for første gang. Det skjedde sist jul, og 13. juni skal familien besøke henne i Sør-Korea. Til jul sendte hun hilsninger nordover. Det var rørende å pakke opp julegaven fra adoptivdatterens biologiske mor, som skriver «takk for at dere har tatt vare på henne», forteller Karin Mella.

– Det begynte med at Silje ville møte sine biologiske foreldre. Hun tok det opp, og jeg ba om å få hjelpe henne i letingen. Jeg synes det var fantastisk at hun fant dem. Er du ikke sjalu? spør noen. Nei, jeg er så glad på hennes vegne. Vi synes det er kjempebra, og det var hennes valg. Det er veldig godt for oss.


Synger og skriver
De som kjenner henne, vet at Karin er full av humør og at hun alltid har en vits på lur. Hun har flere episoder bak seg hvor hun medvirket i humorprogrammet «Du skal høre mye» fra legendariske Rorbua i Tromsø. Hun skriver mye, ofte dikt, og når hun står opp om morgenen, da tar hun en trall, forteller hun.

– Humoren er vanvittig viktig i hverdagen. Det er viktig å vise respekt og respektere hverandre, men med humor kan du gjøre mye.

Disse egenskapene har hun hatt stor bruk for etter 18. desember 2013.

Nå har ekteparet kjøpt leilighet i Sandvika for å være nær barn og barnebarn. Når intervjuet gjøres er bestefar Svein en tur der nede. Neste dag drar bestemor Karin etter for å være der noen dager.

Huset i Alta er solgt og boligen utenfor Oslo er basen og stedet de etter hvert kommer til å bo. Men først vil Karin Mella få avklart sykdommen.

– Jeg vil liksom se hva som skjer med meg. Jeg har lyst til å bli behandlet ferdig. Så trives jeg veldig på jobben og sammen med kunder og kolleger.

– Det er en uavklart livssituasjon?

– Det er tungt å gå rundt og vente.

Nøkkelord

Se bildet større

Jobben har vært et viktig holdepunkt for Karin Mella under sykdomsforløpet. Fremdeles er hun ikke frisk. FOTO: Eirik Palm

Siste nytt i Nyheter

Nominert til ærespris for arbeidet under skredet

Sysselmannsførstebetjent Trond Olsen ledet redningsarbeidet.

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!