Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Far flytter ut

 

Far flytter ut

John W. Olsen flytter fra tenåringen sin, Galleri Svalbard. For godt. Hemmeligheten om W. tar han med seg til fastlandet.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

– Nå skriver jeg epost til jobben. Hei, takk for meg, sees. Nå er det the bitter end.
John W. sitter på kontoret i galleriet og spiser varmlunsj fra butikken. Det er to timer til flyet hans er i luften over Svalbard.
– Jeg startet galleriet fra begynnelsen av. Det er mitt barn som nå har blitt tenåring. Det er på tide at far flytter ut og ikke omvendt, sier John W. Til nå har han bestemt det meste.
– Kåre Tveter skulle inn, og det skulle være en film og kartsamling her. Det hadde ikke jeg noe med. Men bokskap, sedler, Storø og kafeen. Ja, jeg tror det kan være ubeskjedent, men jeg har gjort det meste.
John W. syns Kåre Tveter og hans kunst er det største han har opplevd på galleriet. Og Ulla-Marie Brantenberg, Ørnulf Opdal, Morten Krogvold og det å være ute på tur med disse. Diskutere måten å se ting på.
– Og så er jeg fornøyd med galleriet generelt. Jeg bestemte meg for at det alltid skulle være dynamisk. Alltid endringer, sier han.
Etter tolv år setter han kursen mot fast landgrunn men vet ikke helt hvor.
– Til Mosjøen eller østlandet. Sannsynligvis til Mosjøen der samboeren min jobber og vi har leilighet. Jeg har ikke noen jobb og skal feriere et par måneder. Nå skal jeg ha en sterk vitamininnsprøytning som heter fastlandet og se om jeg overlever.
– Hva står W. for?
– Det er en hemmelighet jeg tar med meg til fastlandet. Men det var Morten Krogvold som først kalte meg W. Han skulle ha utstilling og sa: W. fikser alt. Etter det ble jeg bare kjent som W. Jeg vurderte å bare signere med det et år.
– Liker du ikke navnet W. står for?
– Jeg bruker det bare for å skille meg fra en annen John Olsen fra området jeg kommer fra, men det ble forsterket av Krogvold. Det er enkelt og greit og skiller seg ikke ut negativt syns jeg.
Telefonen ringer med en klassisk melodi, og W. tar imot en bestilling til.
– Har du tid til å reise herifra?
– Nei, jobben er så givende, spennende og forskjellig fra dag til dag. Det er vemodig. Men alt går, sier han, og skriver litt på eposten.
– Men jeg liker ikke å reise fra noe som ikke er ferdig. Og det er mange ting som ikke er ferdige her.
– Men om alt hadde vært ferdig hadde det ikke vært noe igjen?
– Nei, det hadde vel ikke det.
– Kommer du til å klare å holde deg unna galleriet i framtiden?
– Egentlig er jeg ferdig med jobben her. Jeg skal ikke bli noen 7. far i huset. Ikke fanken. Men om galleriet blir nedlagt må Tvetersamlingen få et godt sted og vises samlet. Om ikke drar også den til fastlandet. Det er det ikke så mange som vet, sier W.
Og det er mange ting han gjerne skulle ha sagt om kunstnere og markedsføring, om kulturhuset, det å ta vare på Longyearbyen og verdien av opplevelser.
– Jeg har kanskje vært for snill. Jeg skulle kanskje ha vært litt mer Anne Lise, stått mer på barrikadene for Svalbard. Det er viktig.
– Kom her, jeg skal vise deg. Dette bildet er det nærmeste man kommer en menneskeskikkelse i Tveters bilder, sier W. og peker på en bitte liten mann i en stor, hvit natur.
– Kanskje var det fordi Tveter følte seg så liten her oppe. Men når jeg går slik i fjella... W. blir blank i øynene.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!