Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Evighetens Herta

 

Evighetens Herta

Herta Grøndal har printet sitt navn ettertrykkelig inn i Svalbards historie gjennom sine fotografier. Hun er ei tøff dame, sky, med en skøyer på lur.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

›› Birger Amundsen

Herta liker ikke å bli fotografert, og insisterer på at bildet ikke bør bli særlig større i Svalbardposten enn et frimerke. Et lite frimerke. Hun skjærer grimaser, strekker tunge og gjør ablegøyer. Men aller helst kunne hun tenke seg å bli avbildet som en jævel, en liten én riktignok.
Det er noe mytisk over Herta Grøndal, som en fjern skikkelse fra en annen tid. En dag bare er hun her, for i den neste å være forduftet igjen. Hun kommer og går og er på alle måter stillfarende og diskret.
Her om dagen satt hun sammen med datteren Nora i gangen på Svalbardbutikken med sine fotografier. En fremmed mann stiller seg opp foran bordet med bildene og spør om når hun tok sitt siste bilde. Herta ser forundret på mannen.
Han skulle bare visst. Hun har da slett ikke sluttet å fotografere.
– Nei da, jeg har med meg et Leica-kamera, en Contaflex og Hasselbladen.
Nå venter hun bare på klarvær og lite vind.
Østerrikske Herta Niedermayer var 22 år da hun en sommerdag i 1952 klarte å prate seg til haik fra Tromsø til Ny-Ålesund om bord i en kullbåt. Det var noe med Spitzbergen som pirret ungjenta. Hun var utdannet musikkpedagog, men ikke særlig fotointeressert.
– Min far var en ivrig amatørfotograf. Det var så mye fotoprat hjemme at jeg kan hende var gått lei.
Oppholdet kom til å vare i tre uker, og det beseglet hennes skjebne. Neste sommer var hun tilbake igjen i Ny-Ålesund, og flyttet sørover til Longyearbyen utpå høsten som fotoassistent for han som skulle bli far til hennes barn, Leif Archy Grøndal. Han var gruvebus og fotograf.
Årene gikk og Herta reiste fram og tilbake mellom Wien og Svalbard, men bodde her fast fra 1965 til 1974. Hun har fire barn, tre godt voksne døtre og en sønn som attpåklatt. To av jentene bor i Norge.
Et kne har plaget henne de siste årene, men er nå erstattet av et kunstig kneledd. Hun går med brodder og tar seg forsiktig fram.
– Det går fint, egentlig, men jeg er redd for å falle.
– Noen har visket meg i øret at du fyller 78 år i april?
– Det er vel sysselmannen det, han har ei hel mappe på meg. Jeg skulle gjerne hatt den mappa, men han vil ikke gi den til meg.
– Hva inneholder den?
– Det må du spørre sysselmannen om, men den gang hadde de en mappe på alle utlendinger.
– Hvilke følelser har du for Svalbard?
– Tja … Jeg lever så mye i nuet, men Svalbard er på en måte mitt andre hjem. Når jeg kommer hit føler jeg det som at jeg komme hjem. Og Hiorthfjellet, det er mitt fjell. Det må jeg alltid se.

Siste nytt i Nyheter

Leteaksjonen er avsluttet

Sysselmannen fikk melding om skred nederst i Longyearbreen kl. 13.53. Etter noen timers søk i skredet er leteaksjonen nå avsluttet.

Skredøvelse søndag

Tidlig søndag ettermiddag skal den årlige skredøvelsen gå av stabelen i nærområdet til Longyearbyen.

En merkedag for frøhvelvet

Frøporsjonene som ble hentet ut fra frøhvelvet i 2015, etter at genbanken i Aleppo i Syria ble ødelagt, kommer tilbake for ny sikkerhetsoppbevaring.

 
Nordpol-flyene vil tilbake

Til tross for fjorårets trussel om flynekt, ønsker russerne å fly til Barneo via Longyearbyen også i vår. Nå er de i dialog med luftfartsmyndighetene.

Krigshelten skal ikke glemmes

Kaptein Trond Vigtel ofret sitt liv for Svalbards frihet, og lokalbefolkningen ønsket at hans grav ble i Longyearbyen.

Jubilerer med solid trøkk

Longyearbyen sykehus er 100 år.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!