Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Evighetens Herta

 

Evighetens Herta

Herta Grøndal har printet sitt navn ettertrykkelig inn i Svalbards historie gjennom sine fotografier. Hun er ei tøff dame, sky, med en skøyer på lur.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

›› Birger Amundsen

Herta liker ikke å bli fotografert, og insisterer på at bildet ikke bør bli særlig større i Svalbardposten enn et frimerke. Et lite frimerke. Hun skjærer grimaser, strekker tunge og gjør ablegøyer. Men aller helst kunne hun tenke seg å bli avbildet som en jævel, en liten én riktignok.
Det er noe mytisk over Herta Grøndal, som en fjern skikkelse fra en annen tid. En dag bare er hun her, for i den neste å være forduftet igjen. Hun kommer og går og er på alle måter stillfarende og diskret.
Her om dagen satt hun sammen med datteren Nora i gangen på Svalbardbutikken med sine fotografier. En fremmed mann stiller seg opp foran bordet med bildene og spør om når hun tok sitt siste bilde. Herta ser forundret på mannen.
Han skulle bare visst. Hun har da slett ikke sluttet å fotografere.
– Nei da, jeg har med meg et Leica-kamera, en Contaflex og Hasselbladen.
Nå venter hun bare på klarvær og lite vind.
Østerrikske Herta Niedermayer var 22 år da hun en sommerdag i 1952 klarte å prate seg til haik fra Tromsø til Ny-Ålesund om bord i en kullbåt. Det var noe med Spitzbergen som pirret ungjenta. Hun var utdannet musikkpedagog, men ikke særlig fotointeressert.
– Min far var en ivrig amatørfotograf. Det var så mye fotoprat hjemme at jeg kan hende var gått lei.
Oppholdet kom til å vare i tre uker, og det beseglet hennes skjebne. Neste sommer var hun tilbake igjen i Ny-Ålesund, og flyttet sørover til Longyearbyen utpå høsten som fotoassistent for han som skulle bli far til hennes barn, Leif Archy Grøndal. Han var gruvebus og fotograf.
Årene gikk og Herta reiste fram og tilbake mellom Wien og Svalbard, men bodde her fast fra 1965 til 1974. Hun har fire barn, tre godt voksne døtre og en sønn som attpåklatt. To av jentene bor i Norge.
Et kne har plaget henne de siste årene, men er nå erstattet av et kunstig kneledd. Hun går med brodder og tar seg forsiktig fram.
– Det går fint, egentlig, men jeg er redd for å falle.
– Noen har visket meg i øret at du fyller 78 år i april?
– Det er vel sysselmannen det, han har ei hel mappe på meg. Jeg skulle gjerne hatt den mappa, men han vil ikke gi den til meg.
– Hva inneholder den?
– Det må du spørre sysselmannen om, men den gang hadde de en mappe på alle utlendinger.
– Hvilke følelser har du for Svalbard?
– Tja … Jeg lever så mye i nuet, men Svalbard er på en måte mitt andre hjem. Når jeg kommer hit føler jeg det som at jeg komme hjem. Og Hiorthfjellet, det er mitt fjell. Det må jeg alltid se.

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!