Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Elke Morgner, Eli Anne Ersdal og Malte Jochmann med barna Svala og Elida ble fullstendig begravd inne på kjøkkenet da snøskredet gikk den 19. desember i fjor. Her forteller de om de dramatiske minuttene inne på kjøkkenet. FOTO: Christopher Engås

Skredet:

"Et skred hadde begravd alle oss fem på kjøkkenet. Jeg trodde at det var slutten for oss alle"

Eli Anne Ersdal (35) og samboerparet Elke Morgner (35) og Malte Jochmann (38) befant seg plutselig nedgravd i snøen. Og de små barna var borte.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
10.01.2016 kl 12:35

Toåringen Elida pludrer og ordner med saker og ting inne i familiens nye leilighet i Vei 236. Mamma Elke smiler mens hun koser med minstejenta Svala i sofaen. Venner fra Tyskland har reist opp for å hjelpe den lille familien med alt styret etter raset.

Man skulle ikke tro at familien ble utsatt for sitt livs mareritt for knapt tre uker siden.

Oppglødd

Eli Anne Ersdal hadde akkurat kommet på besøk i huset til Elke og Malte i Vei 230-16. Ersdal, som har jobbet tre år på Meteorologisk institutt, var oppglødd den morgenen.

– Det hadde vært så mye vær natta i forveien. Vi snakket om all snøen som hadde kommet og vinden vi hadde hørt om natta, sier hun.

Heldig som sto

De satt på kjøkkenet. Elke ammet minstejenta, og Malte hadde reist seg for å varme melk til kaffen da livet plutselig ble snudd på hodet. I neste sekund befant Ersdal og familien på fire seg i stummende mørke, under metervis med tung og tett snø.

– Vi tenker minst mulig om hvordan det kunne gått, sier Elke i dag.

Malte var heldig som sto på beina da raset traff. Det kan ha berget livet deres.

Med egne ord

I leserbrevet forteller de fem selv om hendelsen:

"Lørdag den 19. desember vil vi alltid huske.

Tre voksne og to barn satt i kjøkkenet vårt i 230-16 og så på verden utenfor, som var dekket med utrolige mengder snø etter stormen natten før. Brøytemannskapene hadde akkurat brøytet Hilmar Rekstens vei, veien opp til spisshusene var fortsatt dekket med en drøy meter snø. Eli Anne hadde kommet på frokostbesøk og vi snakket om den store skavlen oppe i fjellsiden mot Sukkertoppen. Det var varmt og koselig. Jeg hadde reist meg for å varme melk til kaffen, tenkte et øyeblikk at snøfresen hadde kommet, men så rart at den kaster snøen mot vinduet vårt. Wooosh.

Jeg ble kastet rundt og sto bomfast. En drøm? Uvirkelig.

Det ufattelige hadde skjedd, et skred hadde begravd alle oss fem på kjøkkenet. Jeg trodde at det var slutten for oss alle.

Jeg klarte å puste og skjønte etter hvert at jeg fortsatt sto oppreist. Selv om jeg hadde omtrent en halv meter snø over meg, klarte jeg å røre meg litt og slik skaffe litt plass etterhvert. Kreftene var uendelige og jeg klarte etter hvert å komme meg ut av snøen.

"Utenfor bare snø, ingen nabohus,
ingen lys, ikke en sjel. Jeg trodde
jeg hadde mistet alle mine kjære"


Synet var nedslående. Mørkt, stille, kaldt, ingen å se og kjøkkenet var fylt med snø helt til himlingen på den ene siden, noe mindre mot vinduet. Utenfor bare snø, ingen nabohus, ingen lys, ikke en sjel. Jeg trodde jeg hadde mistet alle mine kjære.

Plutselig hørte jeg Elke rope i snøen. Hun ammet datteren vår da skredet traff. Lille Svala var nøyaktig åtte uker gammel denne dagen. Jeg grov med bare fingrer, fant hodet hennes langt nede i hullet. Hun ga meg beskjed om å finne meg noe å grave med og heldigvis fant jeg wok-lokket som lå igjen oppe på overskapet. Elke hørte Svala gråte, men hadde ikke kroppskontakt, det var snø mellom dem. Hold ut, lille Svala! Det var en spalte mellom kjøkkendøren og dørkarmen siden alle vegger var skjeve. Jeg grov meg ned og kom meg gjennom åpningen ut i gangen, grov ut kjøkkendøren fra utsiden og brakk den ut, slik klarte jeg å få bedre tilgang til de to og veldig forsiktig grov vi ut Svala i mørket. Jeg bar henne til stua som fortsatt var varmt og la henne i tepper i lekegrinden sin, deretter grov jeg ut Elke. Vi prøvde å finne votter og sko, men garderoben var borte og vi fant kun hansker som passet Elke. Vi fortsatte å grave etter to-årige Elida og Eli Anne. Ufattelige mengder hard snø blandet med trebiter og skrot fylte kjøkkenet og fortsatt ingen andre mennesker å se. Håpløst, fortvilt. Ropte etter hjelp gjennom vindusåpningen.
(Saken fortetter under bildet)

Se bildet større

Huset de fem befant seg i da skredet gikk på formiddagen, den 19. desember. FOTO: Geir Barstein

"Ikke slutt å grave,
vi savner fortsatt
datteren min her et sted"


Elke prøvde å berolige Svala. Heldigvis fant hun votter som passet meg og jeg fant hodelykten min. Fortsatte å grave.

Etter en stund sto naboen fra Sysselmannen utenfor stuevinduet, jeg ropte at vi savner to som er begravd, vi trenger hjelp. Tiden føltes som utrolig lang til de første kom, men så kom mange flinke gravere, nå gikk det raskere! (Jeg ble spurt om jeg ville ta en pause, ettersom jeg var helt utslitt, fantastiske folk som spør.) Vi bar ut kjøkkenvinduet som var helt på tross av at det hadde seilt tvers gjennom kjøkkenet. Kjøkkenbordet var knust. Til tross for mange og utrolig dyktige gravere, var håpet om å finne noen i live forsvinnende lite, det hadde gått så mye tid allerede!

Plutselig skrek Eli Anne inne fra kjøkkenbenken, hun hadde knust fronten på en skuff og slik endt men hodet inne kjøkkenskuffen. Slik hadde hun fått luftlomme, hun var i livet og våken! «Ikke slutt å grave, vi savner fortsatt datteren min her et sted», ropte jeg fortvilt. Eli Anne gikk ut av huset selv og ble kjørt med skuter til sykehuset.

Rett ved Eli Anne, også inntil kjøkkinnredinga, lå Elida og da hun ble gravd ut var også hun bevissthet og så meg rett i øyene! Hun hadde hatt mer enn to meter hardpakket snø over seg.

Legen var til stede og raskt ble en kjøkkenskapdør funnet og brukt som båre. Hun ble fraktet til sykehuset med én gang. Elke og Svala ble geleidet ut til en oppvarmet bil, jeg lette etter mobilen og lommeboka, fant begge og gikk ut av huset. Jeg ble båret på ryggen siden det var spiker overalt og jeg kun hadde sokker på beina. Nede ventet bilen som kjørte oss til sykehuset der Elida allerede ble undersøkt. Hun ble gradvis varmet opp og etter en stund spiste hun sin første pepperkake. Eli Anne kom, mørbanket, men i live.

Det endte bra for oss som var i kjøkkenet i 230-16. Det er et under og helt ufattelig at vi alle overlevde og at ingen av oss fikk alvorlige skader, så langt vi kan se i dag. Det er andre utrolig triste historier i denne ulykken og vi gråter med dem som mistet en kjære.

"Det er så små marginer
og du gjorde en forskjell"


Vi ønsker å fortelle denne historien til deg som har bidratt etter at skredet hadde gått. Det er så små marginer og du gjorde en forskjell. Om du var ved skredet for å grave, holde kontroll, stod klar for å hjelpe; om du satt inne på kontoret her eller der for å bidra; om du var på sykehuset her eller i Tromsø; om du hev deg inn i flyet for å komme eller sto klar til avreise; om du passet på barna for at partneren kunne hjelpe til; om du hjalp på hvilken som helst måte: uten deg hadde vi mistet flere i denne ulykken, all innsats var verdt det i alle ledd og betyr så utrolig mye for oss i dag! Tusen, tusen takk!

Takk for at dere er her, takk for at dere er så flinke og takk for at dere kom for å hjelpe!

Etter skredet fikk vi klær fra gode venner, mange klemmer og gode ord, midlertidig soveplass og en hyggelig juleaften hos venner, tilbud om klær, bolig, hjelp. Unis og Store Norske klarte å skaffe ny permanent bolig allerede på mandag ettermiddag, Telenor brukte to timer for å koble oss på fiberen, vi fikk lånt bil av gode venner. Mandskoret og Gruve 7 stilte mannsterk for å få ting ut av huset, mange kom med gaver og Sysselmannen og lokalstyret klarte å finne passene våre i snøen. Lokalstyret organiserte i tillegg en ordning for psykososial støtte. Det var mange mer som hjalp.

Vi er utrolig takknemlige for det!   

Malte med Svala, Elida, Elke og Eli Anne

Nøkkelord

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!