Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et kvart århundre med kull

Håvard Velve husker første dag i Longyearbyen som det var i går. FOTO: Eirik Palm

Et kvart århundre med kull

– Vi må jo gjøre et forsøk, var svaret den unge selbyggen ga da han ble spurt om gruvene kunne bli noe til arbeidsplass. I løpet av et kvart århundre har han opplevd storhetstid og omstilling.

Tekst:

Publisert:

– Jeg husker godt kjøreturen fra flyplassen og inn. Veien gikk langs brinken, og jeg lurte på hvor jeg egentlig hadde kommet, forteller Håvard Velve om 27. februar 1989.  I mars for 25 år prydet han forsiden og flere sider inne i Svalbardposten. Avisen var til stede da han sammen med to nye kolleger ankom Longyearbyen. Blant hundrevis av søkere var de blitt plukket ut.

Ble lengst
Med stor skinnlue på hodet, ryggsekk på ryggen og koffert og pappeske i hver hånd, ble han tatt imot av opplæringsleder Gudmund Vangberg, som sørget for omvisning og innkvartering på hybel i Vei 222. Neste morgen startet opplæringen, så gikk det slag i slag. Etter kjentmannsrunden i Gruve 7 startet hverdagen, først som grønnhjelming et halvt år, deretter med gul hjelm; aspiranttiden var over, og han hadde nok erfaring til å bevege seg i gruva på egenhånd.

– Man ble litt klar i ryggen i begynnelsen, forteller han om den første tiden i Gruve 7. Her inne er  høyden rundt 1,60 og det er umulig å gå oppreist. Etter hvert lærte han seg knepene.

 To sesonger i Gruve 7 ble det. Deretter én sesong i Gruve 3, før det ble Gruve 7 igjen til 1992. Deretter bestemte Store Norske at han var blant de som skulle delta i pendlerordningen mellom Longyearbyen og Svea Vest.

Mange har hatt et tøft møte med Svalbard og gruva. Før Store Norske reviderte opplæringsprogrammet, sluttet nesten halvparten allerede i starten. Da Håvard Velve og kollegene hans kom i 1989, hadde Store Norske et nytt opplegg for ferske gruvebuser. Likevel var frafallet mellom ti og 20 prosent. De tre ble lenger, Velve lengst, og nå er han den eneste av dem som fortsatt er på Svalbard.  
 
– Vi klarte det før
– Det er det som er fint i gruva, man er jo et lag og overfører kunnskap og kompetanse. Jeg ble tatt godt imot. Det var et bra miljø. Alle er avhengig av hverandre og man vil jo at det skal gå unna, sier han.

I fjor satte Store Norske i gang med en av de største slankekurene noensinne. Kravet er at selskapet skal klare seg selv, men 2013 endte med et underskudd på 75,2 millioner kroner.  Likevel er det en resultatforbedring på 201 millioner kroner fra 2012, og en av årsakene er en kraftig reduksjon i arbeidsstokken. 70-80 er borte når programmet er gjennomført. Om lag 300 er da tilbake i det statseide gruveselskapet.

– Selskapet fikk statsstøtte gjennom hele 1990-tallet, men det ble mer og mer klart at det ikke kunne fortsette. Selskapet fikk tøffere krav, men vi klarte det jo bra, sier Velve som opplevde åpningen av Svea Nord – den mest inntektsbringende gruva – og stemningen blant de ansatte.

– Det var en veldig stå på-vilje i selskapet og en utrolig positiv stemning. Det er en tyngre tid nå. Mer utfordrende. Vi må ha svarte tall og det er store omveltninger, men vi har klart det før, fastslår han.
 
Tok aldri perm
I dag er han bergingeniør i den nyopprettede gruvetekniske avdelingen, hvor han følger opp den daglige driften og planlegger nye prosjekter. Et fall fra en maskin i 2005 gikk utover skulder og fot, og det ble klart at han måtte finne på noe annet. Da var geologi nærliggende og arbeidsgiveren oppmuntret ham til å satse. Fem år med omskolering ble dekket av Aetat (nå Nav) og Store Norske, med garanti om ny jobb når han var tilbake.  Med kone og tre barn hjemme i Selbu, har han et perspektiv på Svalbard som i hvert fall strekker seg fram til neste sommer.

– I begynnelsen bodde vi veldig tett. Vi jobbet sammen og vi dro på tur sammen i helgene, sier han, og forteller om turer rundt på Svalbard og sene kvelder på Huset og Stormessa, om frokoster på kafé Busen, bussen som transporterte gruvearbeiderne fra Lompen til gruva og tilbake – og om den store høstfesten, et høydepunkt for de nesten 400 ansatte fram til 1991.

– Det var stort, det var ordentlig musikk, og for å få avviklet bespisning for så mange gjester, var det bespisning til faste tider. Byen var inndelt i områder som spiste sammen. 

–  Hvor lenge hadde du tenkt at  du skulle bli, da du kom opp for 25 år siden?

–  Jeg fikk høre at du har krav på permisjon etter ti år, og så ganske tidlig at jeg skulle bli der så lenge. Men jeg tok aldri permisjon, jeg fikk familie her.  Store Norske har vært en god arbeidsgiver og det har vært ordnede forhold.

Nøkkelord

Se bildet større

Svalbardposten nummer 9, 1989. Håvard Velve og Gudmund Vangberg pryder forsiden. FOTO: Svalbardposten

Siste nytt i Nyheter

Møtte binna på nært hold

Kjørte bak bjørnene for å få dem ut av Vei 238.

Tidlig i dag morges ble det observert spor etter isbjørnbinna og de to ungene hennes ved Unis, helt inne i byen. Klokken 6.15 er de observert ved Endalen, litt utenfor tettbygd strøk.

Vellykket aksjon

Isbjørnene er nå jaget forbi Longyearbyen og ut mot Revneset ved hjelp av sysselmannens helikopter, assistert av isbjørnsforsker Jon Aars.

Vil drive binna forbi Longyearbyen

Sysselmannen har etter møte med Norsk Polarinstitutt bestemt seg for å lede isbjørnbinna med de to ungene i retning Revneset.

Ingen post og ingen gjester

Dagens SAS-fly er kansellert og postflyet måtte gjøre vendereis. Norwegian måtte også kansellere sin flyvning.

Vender stadig tilbake

Isbjørnbinna med de to ungene næmer seg Longyearbyen igjen. Sysselmannen bruker store ressurser på å holde bjørnene unna byen.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!