Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et hus for oss alle

Ser man stort på det, altså, om man betrakter Svalbard, Isfjorden, Adventfjorden, Longyeardalen – og den lille ansamlingen av hus i bunnen av dalen – fra høyere luftlag, ja, så kan man saktens undre seg, om man altså kan løfte seg opp til de store høyder og betrakte verden i et slags gudsperspektiv.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Da ser man Huset innerst i dalen og Forskningsparken ytterst, og så ser man spredte bygninger i mellom disse. Folk ser man, kan hende, men mest biler som iler i mellom. Vi er da travle folk her nord, selv nå i mørketiden. Det er gudbedre slutt på den tiden hvor alt surret langsommere så snart mørket senket seg. Vi slumrer ikke, nei.

Ok, så dveler vi ved Huset der vi henger, og vi forstår nokså raskt at det er noe ekstra med akkurat den bygningen. Den er mer bastant enn noe annet bygg, og den har flotte lys oppetter veggene som forsterker det monumentale. Om man henger der en vanlig formiddag er det ikke stort til trafikk å se, men se som det livner til så snart klokken passer middagstid. Da kommer de susende, de arme små. Og har du blikket som visse andre i høyden har, ja, så ser du tvers gjennom den armerte betongen like ned i kjøttkaketallerkenen. Og er det helg kan du få øye på både det ene og det andre av hva syndige skapninger som oss bedriver på kvelds- og nattestid.

Fra en viss høyde er alt idyll. Kommer du som fremmed inn dalen i bakkenivå fortoner også alt seg som skjære idyllen. Det er så stille og fredelig her, sier den fremmede, og ser seg storøyd omkring. Selv folket er dempet å se til i mørketiden, ikke larmer vi heller der vi tusler rundt omgitt av ull og dun og alt som er mykt. Vi er ganske myke vi som er der inne også, om noen stryker på oss. Kan hende burde vi drive mer med soneterapi, med salvelse, røkelse og halleluja. Hadde det bare ikke vært for dette hersens kulturhuset. Må vi plages med all denne kulturen, da? Kan vi ikke synge for oss selv, nynne på badet, klimpre på slakke strenger eller bare sitte musestille i en krok og lese sakte fra en tykk bok – inni oss? Må noen på død og liv larme så mye, synge høyt og lenge og bruke forsterkere og alskens duppeditter for å påkalle oppmerksomhet. For ikke å snakke om når flere slår seg sammen og peiser løs med alt de har?

Hadde enkelte hatt evnen til å dempe seg, ville vi trengt et bittelite hus, bare. Et kulturhus på noen få kvadratmeter, til en billig penge. Men, nei, det er ikke godt nok. Skal det monne må det være på tusen kvadratmeter, minst. Aller helst dobbelt så stort, hadde det bare ikke vært for at vi drikker for lite brennevin, og at korkpengene ikke strekker til. Fem millioner kroner i året holder bare til lusne 1.000 kvadrat, når alle de som driver og synger og spiller og larmer også har fått sin del.

Men så er det dette med lokaldemokratiet, ikke sant, og lokalstyret. Blant alle oss i dalen har vi valgt dem, 15 edsvorne kvinner og menn. Vær så snill, ta en avgjørelse. Kjøp Huset.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!