Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Et åpent samfunn

Den siste uka har vi vært fanget på Svalbard. Alle fly-avganger har vært utsolgt, og ventelistene har vært lange.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

De smekkfulle flyene er en påminnelse om hvor vi bor og at vi ikke kan ta alt for gitt, selv ikke det å komme oss herfra. Kanskje vi bare må innse at vi av og til er isolert fra resten av verden? De som bodde her før flyplassen kom i 1975 synes vi er blitt bortskjemte, med postfly hver dag og flere flyavganger i døgnet i høysesongen. De måtte reise med båt, en tur som tok flere dager. Likevel er situasjonen en annen nå. Vi er blitt flere, med andre behov, befolkningen er mer sammensatt. Et godt eksempel er alle de gravide, som trenger å reise ned i god tid før fødselen. Men ingen ser på det som sitt ansvar at vi skal ha en forutsigbar og stabil forbindelse til fastlandet. Flyselskapene er redde for å tape penger. I stedet for å hilse en konkurrent velkommen gjør SAS alt de kan for å stikke kjepper i hjulene for Norwegian ved å dumpe prisene, og skru dem opp igjen når nykomlingen er skviset av rullebanen. Staten vil heller ikke gripe inn, av hensyn til konkurransesituasjonen, og samferdselsminister Liv Signe Navarsete er for opptatt med å åpne nye veier på fastlandet og forklare seg om råkjøring, til å uttale seg til Svalbardposten om flysituasjonen på Svalbard.

Heldigvis finnes det andre muligheter enn ordinære rutefly dersom noen virkelig er i nød. Ambulanseflyene har i det siste gått i skytteltrafikk mellom Longyearbyen og Tromsø fordi gruvearbeidere har skadet seg på jobb. Tre ulykker på en drøy uke er for mye. Én ulykke ville vært for mye. Selvfølgelig innebærer det en risiko å jobbe i gruva, men man skal ikke av den grunn godta at de som jobber der skader seg. Nå går arbeiderforeningen ut og advarer mot en ukultur, der holdningen er at man må ta noen snarveier for å bli fortere ferdig, selv om det kan gå på sikkerheten løs. At det sies høyt, fra gruvearbeidernes egen mann, er uhyre viktig, og kanskje den eneste måten å få bukt med problemet.

Åpenhet er noe det ikke kan bli for mye av i et samfunn. Hemmeligheter skaper tabuer, åpenhet sprenger dem. Når trollet kommer ut i dagen sprekker det. Det er urovekkende å se at vi i lille Longyearbyen hittil i år har hatt 13 saker der barn har trengt hjelp fra andre enn bare sine egne foreldre. Samtidig er det positivt at disse sakene blir avdekket. At antallet øker kan være et tegn på at man bryr seg om hverandre og tør å snakke stadig mer åpent om slike problemer. Barnevernet har de siste årene selv lagt opp til en strategi med mer åpenhet, noe som har skapt større tillit til etaten i befolkningen. Barna det gjelder skal fortsatt skjermes, men det settes ord på hva barnevernet gjør og at hensikten er å gi hjelp og omsorg til de som trenger det.

Dessverre er det likevel ikke alltid så lett å si ting høyt. Terskelen for å si ifra om urett som gjøres mot barn ser ut til å være høyere jo mer alvorlig saken er. For vi vil jo egentlig ikke bry oss. Ikke på den måten. Og tenk hvis vi tar feil. Barnevernkonsulenten i Longyearbyen sier i dette nummeret av Svalbardposten at det er bedre å si ifra en gang for mye enn en for lite. Det er verdt å legge seg på minnet.

God helg.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!