Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En tåre for Svalbard

 

En tåre for Svalbard

Sant nok er han en indianer, sigøyner og farende cowboy, og attpåtil født i verdens nordligste by, men Adventdalen ble i kaldeste laget for «the man in black».

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Søndag kom han gående gjennom skokken av publikum iført svart dressjakke, svarte bukser, hvit skjorte og svart halstørkle. Med svart hatt på hodet, og det svarte håret samlet i en hestehale. I den ene hånden holdt han en gitar, i den andre en boks mineralvann.
Det var i kirken det skjedde, og om det ikke akkurat gikk et sus gjennom forsamlingen så var det en lyd der, etter at all sorl hadde stilnet.
– Æ merker at folk e´ jævlig alright her. Æ har ikke opplevd en slåsskamp, enda så mye folk det har vært ute under festivalen. En og annen har selvsagt drukket litt mye, men ingen trøbbel.
Steinar Albrigtsen er strålende fornøyd med oppholdet. Han er blitt 50 år, og han ser forbausende frisk og rørig ut.
Sin første svalbardtur hadde han i 1988, da NRK lagde en tv-dokumentar som gjorde han kjent utenfor Tromsø.
Forrige fredag holdt han workshop i ungdomsklubben. Steinar er svært opptatt av ungdom, og at de i langt større grad skal bli trukket med i arrangement som bluesfestivalen.
– Æ huske en spillejobb i Kabelvåg hvor det hang en masse ungdom og unger utenfor mens vi drev på med lydsjekk. Jeg fikk dem inn slik at de kunne få med seg ett og annet mens vi holdt på. Gjør det samme her, slipp dem inn, gi dem en flaske brus hver og la dem være til stede under lydsjekken.
Steinar er opptatt av stemninga i Longyearbyen, at folk ser ut til å trives – og at det er så lite styr. Lørdag spilte han på Huset, søndag kirkekonsert sammen med telemarksjenta Monika Nordli.
– De som bor her har på en måte meldt sæ litt ut. Her e´ det ingenting å stresse etter, ingen tidsklemme. Når du ikke å hente ungan i barnehagen så ordner det sæ. Folk låse ikke dørene sine, alt e åpent. Æ vil mer enn gjerne komme tilbake.
Musikere sitter henslengt i restauranten på Polarhotellet og venter på bussen til flyplassen. Fire reinsdyr tiltrekker seg oppmerksomhet. Dyrene lar seg villig fotografere av ivrige bluesfolk ute for å trekke inn de siste drag polarluft før ferden sørover.
– Det e viktig å huske på hvor kort livet egenlig e´, og kor viktig det e´ å ta vare på øyeblikket.
Han skal til å utdype dette, noe om filosofien til kompisen Tom Pacheco, som har skrevet mange av låtene hans, og som han også har gitt ut plate sammen med. Så får han øye på vokalisten i bergensbandet Orbo & the Longshots.
– Æ må gi ho dama en klem mens æ ser ho, sier han plutselig, reiser seg kjapt og strener over til nabobordet. Like kjapt er han tilbake igjen. På bordet ligger den svarte hatten.
– Æ har lært mye av Tom Pacheco. Han er cherokee og har mye av sin filosofi derfra.
Det er mye cowboy i Steinar, en dæsj indianer, litt knallis fra nord ispedd sigøyner.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!