Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En luftens vandrer

 

En luftens vandrer

Han har holdt seg svevende i atskillige timer over Svalbards land og vann, men det er på bakken han trives aller best. Nå kan han lange ut.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

›› Birger Amundsen

?Ulf Sigernes (60) kommer opprinnelig fra Hammerfest. Det kan man ikke lenger se på ham, men du skal ikke stikke dypt før finnmarkingen tyter ut. Han har holdt det gående her nord for «verdens nordligste by» siden sommeren 1977, og pensjonerer seg tirsdag.
– Men kjære deg, Ulf, du er jo bare 60 år gammel?
– Æ skulle ha gått av i juli, egentlig. Grunnen til at æ kan pensjonere meg e´ at æ har vært mannskap på helikopter, som flygende tekniker, og at æ e´ systemoperatør om bord når vi flyr kystvakttjeneste.
Alle eventyr skal begynne et sted; dette starter i Hornsund i 1977. Ulf deltok på en Statoil-ekspedisjon, og det var hans første møte med landet. I 20 år var han helikoptermekaniker, inntil Airlift jekket ut Lufttransport og overtok helikopterkontrakten for Sysselmannen.
Ulf sto da overfor et valg; enten måtte han reise ned eller så måtte han lære seg å skru på en flygemaskin med faste vinger, en «fixed-wing». I dette tilfelle et tyskbygd Dornier-fly, som Lufttransport har trafikkert med mellom Longyearbyen, Svea og Ny-Ålesund siden 1994.
Han minnes helikopterårene som den beste tiden. Den gang han blant annet lå og drev på et isflak ved Nordpolen et par måneder og levde herrens glade dager sammen med piloten Dagfinn Robertsen.
– Æ husker det som et eventyr. Vi var hyrt inn på en amerikansk, vitenskapelig ekspedisjon. Vi var 27 mann med base på ei isøy med en diameter på 14 kilometer. Det var minus 34 grader hele tiden, og strålende.
Ulf husker også hvilken glede det var den gang Bell 212-helikopteret kom til Svalbard. Det var et slikt fantastisk stort helikopter med en gromlyd som siden er blitt selveste helikopterlyden. De harde, markante slagene av de to rotorbladene.
Når han nå pensjonerer seg skulle en tro at han la av gårde sørover på stive vinger. Men nei, nå skal han frilanse. Skru når det passer han, og når flyselskap har behov for en som kan steppe inn på kort varsel. Han drømmer om Grønland, og har stor planer på Svalbard.
– Æ må bo her enda noen år for æ e ikke ferdig med Svalbard, verken i hodet eller i beina.
Han liker å traske. I alle år har han vandret inn og ut av dalene på Nordenskiöld Land. Han bare må gå.
– For mæ e´ Svalbard fortsatt et eventyrland, og no håper æ at det blir flere turer når æ ikke må på jobb hver dag.
Og for alle del; den eneste grunnen til at han ville stille opp her på baksiden, er at han får anledning til å takke alle som han har hatt kontakt med opp gjennom årene: «Tusen takk!»

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!