Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En gang blåsar, alltid blåsar

 

En gang blåsar, alltid blåsar

Du behøver ikke kjenne Bernt Sørensen for å skjønne at han er en artigkar. Det er noe med hele skikkelsen, med den store nesen – og det lure glimtet i øynene.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Ja, det er noe blåsaraktig over hele skikkelsen, noe muntert. Så har han også blitt kalt Bernt Blåsar så lenge at knapt noen husker hva han egentlig heter. Og til forskjell fra de mange som fikk et utnavn klebet til seg for ett eller annet de gjorde mens de oppholdt seg på Svalbard, fulgte navnet med ham fra fastlandet.
Som unggutt på Finnsnes syntes Bernt navnet var «litt ekkelt», og han håpet alle ville glemme det da han reiste til sjøs og ble borte i tre lange år.
– Æ kom tebake te Finnsnes med hurtigruta, og da æ gikk i land sto det to unger på 6-7 år ved siden av landgangen. Da dæm fikk øye på mæ, så utbrøt en av dæm: «Dæken, han Bernt Blåsar kjæm heim». Æ hadde altså vært borte i tre år. Da skjønte æ at det navnet blei æ aldri kvitt, ler blåsaren.
Hver eneste høst siden han for ni år siden pensjonerte seg har han tatt turen nordover for å delta på pensjonisttreffet – årets begivenhet for de mange Store Norske-veteranene.
Det var i 1973 at Bernt første gang kom til Svalbard. 3. oktober 1973 gikk han i land fra kullbåten «Binny», rett skal være rett. Inntil da hadde han arbeidet litt her og litt der, blant annet på fiskebruk i Båtsfjord og hos Felleskjøpet på Finnsnes.
– Æ begynte å arbeide på taubanesentralen. Det var to dagers opplæring og én måned som kaffekoker.
Etter hvert havnet han på vinkelstasjonen i munningen av Endalen, «fæmmavinkelen» som han kaller den. Stasjonen som var knutepunkt for taubanen fra Gruve 5 og Gruve 6 videre til sentralen og ut til Hotellneset.
Taubaneanlegget og det øvrige lasteanlegget sysselsatte en mengde folk. Og den som satt med ansvaret på sentralen og vinkelen, hadde en ansvarsfull jobb. Rett som det var skjedde noe, som kunne føre til alvorlig kibbhavari om vedkommende ikke fulgte med.
Bernt husker godt gubben som innførte ham i «fæmmavinkelens» rutiner.
En av rutinene handlet om å komme seg på dass samtidig som du holdt et øye med anlegget. Bernt ler.
– Gubben knepte opp og dro buksa halvveis ned, tok et raskt blikk først den ene veien langs linja så den andre, og la på sprang ut av bygningen til dassen, slengte seg nedpå og ble sittende der og følge med.
Det var tolvtimers vakt. Like før et vaktskifte opplevde Bernt kibbkrasj og store mengder kull utover gulvet. Og før Bernt rakk å fjerne kulla, kom gubben på jobb.
Bernt legger om stemmen, ja han agerer gubben når han forteller: «Hær forlater man stedet som et stuegulv, og så kjæm man tebake te et bomba hælvete. Æ sei: Te et bomba hælvete.» Bernt ler så hele den lille skikkelsen rister.
Og for den som ikke kjenner det nordnorske uttrykket «blåsar», så betyr det artigkar, moromann og skøyerfant. Gjerne alt på en gang.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!