Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

En ekte kroppsarbeider

KNEKKER: Kristin Furu Grøtting har vært borti mange nakker. Her får Linda Norberg seg en runde. FOTO: Karine Nigar Aarskog

En ekte kroppsarbeider

– Jeg venter på det mikrosekundet du gir meg når du slapper av, og DA – er jeg der. Det neste du hører er et knekk fra din egen nakke.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
16.12.2008 kl 11:20

Kristin Furu Grøtting (45) ser stort sett Longyearbyens befolkning uten klær. Som den eneste manuellterapeuten i byen, må hun forholde seg til mange nakker og rygger og vondter her og der.
– Det hender folk kommer bort til meg i halv to-tida på puben for å fortelle hvor de har vondt, men som regel er de flinke til å ikke «plage» meg for mye på fritida, sier hun. Og legger til at hun likevel ønsker at folk skal ha en lav terskel for å komme til henne med problemene sine.
I gjennomsnitt behandler hun rundt 16 kropper om dagen, noe som blir 1600 i løpet av et år. En av metodene hun bruker kalles på folkemunne «knekk-og-brekk-teknikken», men heter egentlig leddfrigjøringsgrep.
– Jeg gjør mye av det samme som en kiropraktor, men vi har forskjellig inngangsport. Jeg prøver å finne ut hvorfor pasientene blir dårlig, ikke bare hvordan. Hvis ledd har gått i vranglås, prøver jeg å låse dem opp igjen. Men jeg skal være så sikker på det gjør at jeg ikke angrer.
Kristin kom til Svalbard første gang som turist i 1986.
– De som kjenner meg best sier at jeg hadde snakket om Svalbard lenge før det også, men det kan jeg ikke huske selv. Hvis noen hadde spurt meg i 86 om jeg ville ha jobb her oppe, hadde jeg bedt noen sende opp tingene mine fra fastlandet med det samme, sier hun.
– Jeg visste med en gang jeg kom hit at jeg ønsket meg alle årstidene her.
Jobben fikk hun imidlertid ikke før på tredje forsøk, som nyutdannet 25-åring, rett fra studiet i manuellterapi i Tromsø. I 1996 kom hun tilbake til Longyearbyen for å jobbe.
– Jeg kom på åremål og skulle egentlig slutte høsten 2001. Men fordi hun som skulle ta over etter meg trakk seg, fikk jeg tilbud om å bli med over når åremålsordningen opphørte. Det tok omtrent like lang tid å si ja takk, som det tar å lukke igjen et åpent gap, smiler Kristin.
Ved siden av å være den som låser opp ledd, er hun stadig å se i kulturlivet i Longyearbyen. Sist som den meget gretne Helene i Brødrene Østermanns huskors.
– Det var dritvanskelig, for å si det på godt norsk. Jeg stod lenge og trente foran speilet på å være sur og snakke samtidig.
Hvor lenge hun blir på Svalbard, vet hun ikke:
– Jeg blir så lenge jeg har det bra. Jeg synes jeg har en flott jobb fordi jeg blir så godt kjent med folk siden de ofte kommer flere ganger over lengre tid. Men stakkars de som ikke kan fordra meg, som må komme igjen like forbanna.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!