Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

Dramaet i Isbukta

Her står Ola Johannessen og Christian Hager i Isbukta kort tid etter å ha skutt isbjørnen 18. april. FOTO: Arild Lyssand, Sysselmannen

Dramaet i Isbukta

Etter to år med nøye planlegging, treningsturer og forberedelser, inntok tre kompiser Spitsbergen. De skulle gå øya på langs, men skituren ble langt mer dramatisk enn forventet.

Tekst:

Publisert:

24. mars ble Stig Korsnes, Ola Johannessen og Christian Hager fra Gjøvik og Oslo kjørt til Verlegenhuken, Spitsbergens nordligste punkt. Derfra skulle de tre kompisene og to polarhunder krysse breer, daler og bukter til øyas sørligste punkt, Sørneset.

Videre skulle de gå tilbake til Ljosodden for å bli hentet av snøskutere. Forfrysninger, mildvær og en hissig isbjørn gjorde at ingen av dem fikk fullført den planlagte reiseruta.

Slet med kulda

– Vi hadde planlagt turen i to år, og Svalbard fristet mer enn noe annet sted med sitt varierte landskap. Det har vært mange treningsturer på Hardangervidda, Dovre og i Jotunheimen, samt en ukes treningstur på Svalbard med arktisk naturguide-studiet i fjor, skriver Christian Hager i en epost.

Vel framme på Verlegenhuken, startet ferden sørover mot Agardhbukta. Det bød på røffe forhold.

– Det var kjølig, stort sett rundt 20-30 kuldegrader, men det var den konstante vinden som gjorde denne opplevelsen frisk. Vi hadde et værfast døgn under en storm vi fikk på dag tre. Vi gikk også to-tre dager uten sikt, skriver Hager.

Vel framme i Agardhbukta, ser Stig Korsnes seg nødt til å bryte. Han har store problemer med hender og føtter etter all kulda.

Ola og Christian fortsetter sørover sammen med de to hundene. Turen går via Inglefieldbreen og til Kvalvågen. Så kommer finværet.

– Derfor bestemmer vi oss for å prøve sjøisen framfor den lengre ruta om Svea, Van Keulenfjorden og innlandsbreene sørover. De sørøstlige breene er som kjent ikke et

godt alternativ grunnet surge, sier Hager.

Lot seg ikke skremme

Sjøisen var solid, og de to kom seg raskt sørover til Isbukta. Der møtte de en hannbjørn av den hissige sorten.

– Vi hadde sett isbjørnspor mange ganger daglig helt siden Kvalvågen, men midt i Isbukta reagerer hundene med voldsom interesse for sporene vi har gått inn i. Vi skjønner derfor at de måtte være ferske, sier Hager.

Hager og Johannessen holder øynene åpne, og rundt 1.000 meter lenger uti bukta, får de øye på isbjørnen.

– Vi stopper opp og ser raskt at den har kurs mot oss. Vi filmer bjørnen og tenker at den sikkert snart vil trekke seg unna og gå utenom oss, sier han.

Men isbjørnen har slett ikke tenkt å skygge banen. Den kommer raskt, og gutta roper og hoier for å få den til å endre kurs. Samtidig tar Christian fram signalpistolen fra innerlomma på jakka. Når bjørnen er et par hundre meter unna, avfyrer de det første knallskuddet. Bjørnen foretrekker ikke en mine og løper på.

Christian løser seg fra pulken, mens Ola strever for å holde kontroll over hundene som ble skremt av skuddet. Det neste signalskuddet sendes når bjørnen er 50 meter unna.

– Den gjør et byks, men i stedet for å løpe av gårde, gjør den en runde og setter kursen rett mot oss, forteller Hager.

Åtte skudd

På forhånd har gutta bestemt seg for en sikkerhetsavstand på 30 meter. Mens bjørnen kommer stadig nærmere, har Ola bjørnen i rifle-siktet.

– Vi bar hver vår gamle mauser med fem skudd. Ting skjer fort, bjørnen kommer med fart rett mot oss. Vi veksler kort noen ord og blir enige om å skyte. Vi skyter mot bjørnens brystparti, forteller han.

Men bjørnen lar seg ikke

stoppe av de første skuddene.

– Vi skyter åtte skudd på bjørnen fra der vi sitter på huk ved hver vår pulk. Ola har to skudd igjen når bjørnen har lagt seg ned, men den beveger fortsatt på hodet, sier Hager.

Ola sitter fortsatt fastspent med hundene, og Christian går fram til bjørnen og setter de to siste skuddene i nakkeregionen på bjørnen. Den magre hannbjørnen er da 18 meter unna de to skiløperne.

– Hva tenkte dere i det øyeblikket?

– Adrenalinnivået var høyt. Kameraet ble stående på bakken og filme hele episoden, og vi har i ettertid sett at våre første reaksjoner handler om å lade våpen på nytt, for deretter å ringe Sysselmannen, noe vi gjorde straks vi fikk summet oss, skriver Hager.

De var naturlig nok skjelvne etter opp­levelsen, men ikke redde. Samtidig får de en vond følelse av å ha skutt en bjørn. De var tross alt kun på besøk i hans rike.

– Men man må ta høyde for at det kan oppstå slike situasjoner, og unngå dem om man kan. Vi har i ettertid hørt at bjørnen var svært tynn og hadde tom mage. Det var nok oss han så for seg å spise denne dagen. Vi hadde ikke noe valg, men det føles fortsatt uvirkelig at det har skjedd. Det var den eneste bjørnen vi så på våre 32 dager ute i felten, forteller Christian Hager.

Isen forsvant

Tross det ublide møtet med isbjørnen, velger Ola og Christian likevel å fortsette ekspedisjonen. De er tross alt kun tre mil fra Sørneset.

– Vi hadde kjempet oss over breer i kulda, i vinden og gjennom milevis med skruis. Vi hadde begge lyst til å fullføre reisen. Tross den dramatiske episoden hadde vi det bra, og det var fortsatt gode forhold, sier Hager.

De når Sørneset 20. april og setter kurs nordover igjen mot Ljosodden, der de skal hentes. Det begynner å blåse opp, og tåka legger seg. Kulde slår om til mildvær. Det går seigt over Isbukta opp til Daudbjørnpynten ved Tromsøbreen. Mildværet, kombinert med kraftig vind, har revet opp havisen.

– Idet vi når Daudbjørnpynten, ser vi at havisen har åpnet seg og stengt oss inne i Isbukta. Et åpent parti strekker seg fra fjellet og videre sørover, skriver Christian Hager.

Feilvurderingen får følger. Gutta trodde havisen skulle holde, og har lagt opp ruta og matrasjoner etter det. Å følge breene på østkysten i stedet, vil de heller ikke gjøre.

– Alle vi har snakket med, har advart oss mot breene. Vi hadde på forhånd studert flyfoto og ikke funnet noen god rute her. Havisen var derfor vårt eneste valg, sier han.

Hentet av helikopter

Til slutt blir situasjonen så prekær at de ser seg nødt til å kontakte Sysselmannen. Da er de bare to dager unna Ljosodden.

– Vi hadde en tung, vond klump i magen resten av dagen etter at vi ringte inn og fortalte om vår situasjon. Vi måtte beslaglegge knappe og viktige resurser som kunne ha blitt brukt til større og viktigere operasjoner, sier Hager.

– Dere kunne vel ha unngått å havne i denne situasjonen?

– I etterpåklokskapens lys kan man spørre seg om sjøisen var et godt alternativ så sent på vinteren. Det siste vi ønsket, var å avslutte med å bli hentet av redningstjenesten. Men da vi kom tilbake og så iskartet, skjønte vi at det var en riktig avgjørelse, skriver Hager.

Til tross for alle ubehagelighetene, var ekspedisjonen full av gode opplevelser, fine dager og vakker natur.

– Vi har mange ukelange turer fra før, men ingen like lange som denne. Vi kommer helt sikkert tilbake til Svalbard, men samme tur gjør vi nok ikke igjen.

Nøkkelord

Se bildet større

Ola Johannessen (t.v.) og Christian Hager pakker for nedreise ved Svalbard lufthavn sist fredag. FOTO: Line Nagell Ylvisåker

Se bildet større

Den røde linja er ruta til ekspedisjonen. Den stripede linja markerer strekningen de ikke fikk gått. FOTO: Norsk Polarinstitutt (kart)/Svalbardposten

Se bildet større

Isbjørnen var en mager hannbjørn. FOTO: Arild Lyssand, Sysselmannen

Siste nytt i Nyheter

Folkehøgskole nok et steg videre

Forrige uke delte Svalbards miljøvernfond ut 8,8 millioner kroner. Blant de som fikk full pott, var folkehøgskolen på Svalbard.

Åpner pasientjournalene

Er du i nød, kan legene ved alle sykehus i nord nå lese pasientjournalen fra Longyearbyen sykehus. Det kan du selv også.

Får flere besøk av isbjørn enn mennesker

Ti polske forskere overvintrer på Hornsund. Etter årets julebesøk venter de ikke gjester før til våren.

Sang og nakenhet for Store Norske

Torsdag forrige uke feiret gruveselskapet 100 år. Kulturlivet i Longyearbyen gratulerte med storslått forestilling og fyrverkeri.

Hyllet jubilanten

På mottagelsen på Huset var det mange som hadde tegnet seg på talerlisten for å hilse til jubilanten.

Ukens julestjerne

Til «alles» Anne Lise.

Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!