Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

«Det skar kniver gjennom meg ved synet av bjørnen»

Ninavarden: Minnesmerket ble reist på stedet på Platåberget hvor 22-åringen ble drept. FOTO: Birger Amundsen

Snakker ut om isbjørntragedien på Platåberget:

«Det skar kniver gjennom meg ved synet av bjørnen»

30. mars 1995 ble Nina Jeanette Olaussen drept av isbjørn på Platåberget ved Longyearbyen. Det eneste vitnet til hendelsen forteller i en ny bok for første gang hva som hendte.

I tiden etter ulykken i 1995 lot Hilde (hun ønsker ikke etternavnet oppgitt) seg aldri intervjue om hendelsen. To år senere gjorde hun et unntak for forfatter Birger Amundsen for å gi sitt bidrag til å avmystifisere hendelsen. Historien publiseres neste uke i boka «Uten nåde». Teksten som følger er et utdrag:

«Det var Nina som oppdaget bjørnen. Jeg hadde mer enn nok med å følge Ninas raske fart over platået. ‘Se der er et reinsdyr’, sa Nina. Jeg vet ikke om det var det hun trodde hun så eller håpet hun så. Jeg snudde ansiktet mot venstre, og et godt stykke unna så jeg en rund, lodden liten bjørn. Nina hadde virket positiv da hun sa det, så synet av bjørnen kom uventet på meg. Det skar kniver gjennom meg ved synet av bjørnen. Det første jeg tenkte på var mulige utveier. Det var for langt å snu og for langt å følge beltebilsporene ned til Sverdrupbyen. Men til venstre foran oss svingte fjellsiden innover, mot oss, kanskje vi kunne komme oss ned der. Men vi måtte allikevel klare å skremme bjørnen om den kom nærmere. Vi måtte krysse bjørnen for å komme ned til byen.
Jeg sa til Nina at det er ikke et reinsdyr, men en bjørn. (Burde betrygget henne i stedet.) ‘Vi får gå fort uten å løpe’, sa jeg. ‘Vi må klare det! Om den kommer nære må vi skremme den vekk.’ Inni meg tenkte jeg at vi begge var altfor unge til å dø. Det var for mye ugjort og så mange drømmer og altfor mange å ta farvel med.»

Bjørnen befant seg mellom jentene og kanten på platået mot Longyearbyen. Hilde er ikke i stand til å huske hvor lenge de hadde gått over platået da de fikk øye på bjørnen. Det var tydelig at det sure været hadde fått dem til å lange ut. Hilde hadde mer enn nok med å følge Ninas raske fart.
Ifølge Hilde var Nina den sprekeste av de to. Hun var aerobicinstruktør og trente flere timer daglig.
Hilde forteller at de ikke snakket noe særlig, at det var best å holde munn:
– Jeg sa at vi må prøve å skremme den, at vi må prøve å klare det. Jeg tenkte fryktelig mye, men sa ikke så mye.

I brevet (et utførlig brev som Hilde sendte til forfatter Amundsen etter deres første møte, red.anm.) skriver hun: «Vi fortsatte enda raskere, men vi løp ikke. Isbjørnen var tydelig begynt å bli interessert. Han gikk først parallelt med oss langt unna. Deretter nærmet han seg, men han hadde tydeligvis god tid. Langt unna hadde han hatt hodet høyt hevet, men jo nærmere han kom desto mer sank hodet. Han løp aldri rett mot oss, noe som ga oss et aldri så lite håp, kanskje kunne vi få skremt han vekk om han ble for innpåsliten. Men nysgjerrigheten hans ble for stor. Han kom mot oss. Da skjønte jeg at han ikke skulle la oss unnslippe. Siden jeg gikk nærmest bjørnen, og dessuten var eldst, burde jeg bøte med livet. Jeg sa til Nina at hun fikk hilse hjem, noen lengre takketale var det ikke tid med. Nina ropte «nei, nei, du får ikke lov». Jeg tror Nina håpet på andre utveier enn sine egne krefter. Tror hun så febrilsk etter mennesker som kunne dukke opp, snøskuter eller annet som kunne redde oss.
Angsten hadde grepet meg fra jeg så isbjørnen. Men da den var cirka to meter unna meg gikk angsten over i uante krefter. Jeg gikk et skritt mot bjørnen, løftet armene og gjorde meg så stor og skummel som mulig mens jeg brølte som jeg aldri har gjort før. Isbjørnen hadde da hodet helt ned mot bakken. Jeg så den inn i øynene for å si ifra at vi var farlige.»

– Jeg blei skikkelig sint, altså, og tok et skritt mot den. Han tok et skritt tilbake da jeg brølte. Og når han ikke gikk da, så tenkte jeg at eneste måten var å flykte, men det var vel det dummeste man kunne gjøre. Jeg vet ikke om den hadde forsvunnet hvis vi hadde blitt stående helt i ro, eller om han uansett hadde angrepet.

«Deretter husker jeg ikke i detalj hva som skjedde. Ble bjørnen stående eller gikk bjørnen unna eller mot Nina? I alle fall begynte vi å løpe. Dette var et mistak. Man løper ikke fra en bjørn. Vi mistet kontrollen over bjørnen.
Da jeg snudde meg for å se hvor det ble av Nina så jeg isbjørnen for første gang på to med grep om Ninas jakke. På to var bjørnen høyere enn Nina. Nina ropte på hjelp. ‘Riv av deg jakka’, ropte jeg. ‘Jeg må hente hjelp.’ Den slo henne på magen ned i snøen. Så løp jeg de siste meterne mot fjellsiden.
Jeg visste ikke hvor det bar hen utfor fjellsiden så jeg lukket øynene og hoppet utfor mens jeg tenkte at om Nina blir drept får jeg håpe at jeg dør i dette fallet. Men da farten avtok skjønte jeg at jeg kom til å overleve. Den første biten gikk fort, akte på snø og stein. Den nederste delen var tung, da måtte jeg ta bena fatt. De virket som blyklumper som bevegde seg sneglende framover. Det var tungt og langt. På den andre siden av dalen så jeg skiløpere. Jeg håpet de ville komme meg i møte så jeg veivet med armene. Men alt tok for lang tid.»

Hilde falt, rutsjet og skled de første hundre meterne. Hun forsøkte å ake seg videre nedover, men måtte gi opp på grunn av steinene som stakk opp. Stedet hun hoppet ut fra, er som et v-formet innhugg i fjellsida, og det eneste stedet hvor det er mulig å ta seg ned uten å kveste seg alvorlig. Hun kom ned i Longyeardalen et par hundre meter innafor Sverdrupbyen, hvor avstanden til Nybyen er noe over 300 meter. Hilde klarte ikke å påkalle skiløpernes oppmerksomhet der hun travet over dalen. Framme ved brakkene i Nybyen møtte hun folk og ba om at det ble ringt etter hjelp. Selv ble hun sendt i drosje til sykehuset med brudd i venstre håndledd og forstuet halebein. Hun var også temmelig forslått.

Utdraget er hentet fra boka «Uten nåde» av Birger Amundsen.

Faktaboks

BAKGRUNN

  • 29. mars 1995 ankom Nina Jeanette Olaussen og Hilde til Svalbard. De skulle besøke venninna Elin, som studerte ved Unis. Ingen av de to jentene ønsker etternavnet sitt oppgitt.
  • De to besøkende hadde kjøpt helt nye fjellski for turen, og var klare for eventyr i en fremmede verden.
  • Om kvelden ble de bedt med på skitur dagen etter av noen andre som bodde på brakka. Jentene takket nei, siden Nina ville bruke dagen på å gå inn sine nye skisko - uten ski.
  • Neste dag måtte Elin plutselig til Svea, som en del av studiene sine. Nina og Hilde valgte likevel å gå en tur, slik de hadde planlagt. De bestemte seg for å gå opp til varden bak kirken og følge Platåberget over til Tverrdalen, lenger inne i Longyeardalen.
  • I dagene før Nina og Hilde ankom Svalbard, hadde det blitt advart om uvanlig mange isbjørnobservasjoner rundt Longyearbyen. Ingen av jentene hadde våpen med seg.
  • Det blåste surt og kaldt i det Nina og Hilde kom opp på Plateåberget. I 25 kuldegrader begynte de å følge sporene til et tosporet beltekjøretøy.

ETTER ULYKKEN

  • Sysselmannen fikk melding fra sykehuset klokken 12.25 om at en ung kvinne hadde ringt og meldt fra om at to personer var blitt angrepet av bjørn, og at en av dem var igjen oppe på fjellet.
  • Et helikopter var på stedet tretten minutter etter at meldingen ble mottatt. De fant Nina liggende død, med bjørnen over seg.
  • Bjørnen ble jaget vekk av helikopteret, men satte i et nytt angrep mot Sysselmannens snøskuterpatrulje, som hadde kommet til stedet.
  • Kort tid etterpå ble avgjort at isbjørnen skulle avlives. Den ble felt med et skudd på 125 meters hold.
  • Bjørnen var en toårig hann som veide 88 kilo og målte 168 centimeter fra snute til hale.
  • Ulykken gjorde et sterkt inntrykk på Longyearbyens befolkning. Kirka, Sysselmannen og sykehuset heiste flagget på halv stang. Venninna Elin ble hentet med helikopter i Svea.
  • I etterkant av ulykken oppsto det igjen en diskusjon om isbjørnfaren i Longyearbyen, og nødvendigheten av å være bevæpnet.
  • I dag står det en varde på stedet der Nina Jeanette Olaussen ble drept. På varden er det et bilde av henne.

Siste nytt i Nyheter

Medpolitikere reagerer på soloutspill

Høyre, Venstre og MDG reagerer på at lokalstyreleder Arild Olsen ikke snakket på vegne av lokalstyret under torsdagens høring om Svalbardmeldingen.

Misfornøyd med veiene

Svalbard Maxi Taxi prøver så langt det lar seg gjøre å unngå turer ut til Bjørndalen. Daglig leder Rune Moen er alt annet enn fornøyd med veiene i Longyearbyen.

Utforkjøring ved Nybyen

En bil endte fredag morgen i grøfta mellom skolen og Nybyen.

Vil styrke barnevern

Leder i familie- og kulturkomiteen, Svein Harberg, mener barnevernet bør styrkes slik at det blir et kompetansemiljø.

Færre småbarn

Fra 157 til 98 småbarn på tre år.

Barnebok om viktig tema

Forsker Geir Wing Gabrielsen ved Norsk polarinstitutt har sammen med forfatter Kirsti Blom lansert en barnebok som tar for seg problematikken rundt plastsøppel i havet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!