Du må være innlogget for å få tilgang til alle nyheter! Logg inn eller opprett brukerkonto.

– Det skal bli godt å gå av vakt

Det er turene i nærområdet som har vært de beste, sier avtroppende sysselmann Odd Olsen Ingerø. FOTO: Geir Barstein

Odd Olsen Ingerø gikk av som sysselmann:

– Det skal bli godt å gå av vakt

Gleder seg til å bli gårdsgutt.

Tekst:

Publisert:

Oppdatert:
03.10.2015 kl 20:38

– Jeg må levere inn et par av disse nå, sier han, og blar gjennom innholdet i kortholderen rundt halsen.

– Coop-kortet kan jeg vel beholde, men ikke polkortet.

På lørdag hadde Odd Olsen Ingerø avskjedsmiddag med kolleger på Huset. Etter ti år fordelt på to perioder, var denne uka hans siste som sysselmann på Svalbard.

– Nå er det endelig. Nå er det slutt, sier Ingerø, som ennå ikke har rukket å tenke helt gjennom hvordan det vil være å forlate kontoret på Skjæringa for siste gang.

Men han gleder seg til å kjenne ordentlig på roen. Det er lenge siden sist.

– Jeg har jo vært politimester i 30 år, og det skal på sett og vis bli godt å gå av vakt. Jobben er med deg 24 timer i døgnet, året rundt, og du tillater deg aldri å slå av telefonen. Det blir godt å kunne gjøre det, sier han.

– Jeg forsøker å bruke minst mulig energi på å tenke at tida her er over, og gleder meg heller over at jeg fikk muligheten, sier han.

Bestefar og gårdsgutt

Planen for framtida er enkel: Ingen bokskriving, men mye tid på å være bestefar og gårdsgutt på bruket til datteren og svigersønnen på Rakkestad. Der ser han fram til å kjøre skurtresker og småflikke på hus.

– Nå vil jeg bli pensjonist på heltid. Når man har vært på reisefot så lenge, skal det bli godt å slå seg ned og ta igjen en del ting man har forsømt ved å være på jobb, sier 65-åringen.

For jobb har det blitt mye av. Som fylkesmann og politimester på en øygruppe med en ettertraktet, men nådeløs natur, strategisk verdi, politisk interesse og mange sterke røster i inn- og utland, har det blitt nok overtidstimer siden han først tok stillinga i 2001.

Ikke alle opplevelser har vært like hyggelige.

– Som leder for redningstjenesten har det vært mange triste opplevelser gjennom en så lang periode. Ulykker som har satt sine spor, sier han.

– Det er stor forskjell på å gå hjem etter en aksjon som fikk tragisk utfall, og en som gikk bra – når du vet at du har reddet et menneskeliv. Det er en stor opplevelse, sier han.

Han trekker spesielt fram en redningsaksjon i april 2011, da sju norske skiløpere ble overrasket av et fryktelig uvær på Nord-Spitsbergen.

Det var ingen selvfølge at de ville overleve.

– Aksjonen kunne endt tragisk, men de ble reddet. Det var en god dag å gå hjem på, sier Ingerø.

Drømmen om Svalbard ble tent allerede som ung konfirmant, av Erling Johan Nødvedt som hadde arbeidet som prest i Longyearbyen på 50-tallet.

– Han viste stadig bilder og smalfilmer herfra. Da innså jeg at dette var et samfunn jeg ville oppleve, sier Ingerø.

– Og sånn ble det, selv om det skulle ta tid, humrer han.

Jusstudiene og flere politijobber fulgte, før han i 1983 søkte jobb som sysselmannsbetjent.

Den fikk han ikke. I stedet bar det opp til Sør-Varanger som politimester, hvor han kvesset tennene på problemstillinger i Kirkenes, en gammel gruveby tett på Sovjetunionen.

I 2001 tok han fatt på sin første periode som sysselmann, og følte seg så godt forberedt som det var mulig å være.

– Jeg visste ikke så mye om Svalbard da, men om man først skal ha en treningsleir, var Sør-Varanger bra. Jeg har hatt nytte av det, selv om ting aldri blir helt som man ser for seg på forhånd.

– Hadde jeg visst hvordan livet skulle bli, ville jeg brukt mye tid på å lære russisk. Men jeg har ikke lett for å lære språk, og nå har tiden tatt meg, humrer Ingerø.

Lei av «ekspertene»

Han beskriver forholdet mellom makta på Skjæringa, Barentsburg og Russland som for det meste uproblematisk.

– Klart, det har vært episoder, men det har egentlig gått utrolig greit. Det har vært mange positive opplevelser.

18. april landet den russiske visestatsministeren Dmitrij Rogozin i Longyearbyen. Han står på EUs og Norges liste over uønskede personer, men kunne ikke nektes adgang til Svalbard på grunn av Svalbardtraktaten.

Debatten raste og spådommene var dystre. Måneden etter benyttet Ingerø sin siste 17. mai-tale til å forsikre befolkningen om at norsk suverenitet ikke er truet. Ikke fordi han var redd russerne, men fordi han var lei av de «såkalte ekspertene» i kjølvannet.

– De ga uttrykk for at Svalbard henger i en tynnere tråd enn resten av landet. Det liker jeg ikke, fordi jeg mener det er feil, sier han.

– Det er sikkert delte meninger om dette, men jeg har levd med russere som nabo i nesten 40 år, legger han til.

Ikke redd

I motsetning til mange andre, var det ikke de kalde hyttene og lange ekspedisjonene som lokket ham til 78 grader nord.

Det var i stor grad jobben, i et lite lokalsamfunn med ressurssterke mennesker, unike problemstillinger og lite – om noe – alvorlig kriminalitet. Sistnevnte har han ikke savnet fra politihverdagen på fastlandet.

– Man blir roligere med åra. Det er moro å leke politi og tyv når man er liten, men ikke i virkeligheten. Da er det fortvilede og redde mennesker som har dummet seg ut. Jeg har møtt mange kriminelle i livet. Når du kommer innpå de, innser du at det er ikke er så stor forskjell mellom dem og deg, men at noen av oss har vært heldigere i trekningen enn andre.

Men dette har ikke skremt ham fra å fatte upopulære avgjørelser, på et sted hvor de fleste har en bastant mening.

– Ingen vil gå inn for å være upopulær, men jeg har først og fremst gått inn for å gjøre jobben min. Jeg er i bunn og grunn glad i mennesker, og ønsker ikke å ramme noen mer enn nødvendig, sier han.

– Men jeg har fått en del kjeft gjennom karrieren, sier han.

#Avsa dødsdommen
Flere ganger har han besluttet å avlive innpåslitne bjørner ved bosetningene. Det har ikke alltid falt i god jord.

– Det har vært vanskelige avgjørelser. For de fleste er det en opplevelse når en bjørn kommer til byen, men for meg har det betydd trøbbel. Jeg vet hvilken fare det er. I 2004 hadde vi 42 utrykninger på isbjørn. Det tar flere minutter før en bedøvelse virker, og det å skyte med skarpt mellom husene er ikke noe artig.

Det året, i 04-tida om natta, avsa han med tungt hjerte dødsdommen til en 229 kilo tung hannbjørn som nektet å la seg skremme fra Longyearbyen.

– Det var ikke populært. Jeg husker jeg var i en debatt og fikk betydelig kritikk fra en miljøorganisasjon. På sett og vis kunne jeg akseptere noen av argumentene. Men forskjellen på vedkommende og meg, var at jeg hadde ansvaret for sikkerheten for folk i byen. Jeg kan godt være en dyrevenn, men for meg går mennesker alltid foran, sier han, men innrømmer at de trolig var løsere på avtrekkeren den gang da, enn de ville vært i dag.

– Det finnes andre løsninger, og da trenger man ikke gå inn på den mest brutale med en gang.

Framtidstro

For Svalbard-samfunnet har endret seg voldsomt i løpet av hans ti år, først fra 2001 til 2005 og deretter 2009 til 2015. Og muligens enda større omveltninger ligger i horisonten i takt med kollapsen i Store Norske.

Ingerø vil ikke beskrive seg selv som en ubetinget optimistisk person, men han har tro på at Longyearbyen vil bestå.

– Akkurat i denne saken er det mye som tilsier at man på sikt får stabilisert byen igjen. Det tror jeg på, sier han, og tenker blant annet høyt om muligheter for vekst i turistnæringen.

– Lovverket er likt for hele øygruppa, men hovedpoenget med Svalbardmiljøloven er å ta vare på den unike villmarken. Men akkurat i nærområdene, hvor vi allerede har satt spor, er det et spørsmål om vi kan gjøre noen tilpasninger for å øke muligheten for inntjening på turisme.

Dette blir spørsmål Kjerstin Askholt nå må ta tak i, etter at hun offisielt tok over sysselmannskontoret 1. oktober.

Ingerø har ingen råd.

– Nei, jeg er ikke noen syvende far i huset, og jeg er sikker på at det er andre måter å gjøre dette på, enn jeg har gjort. Jeg er helt sikker på at dette vil gå bra, smiler han, og lover at han vil gjøre et svalbardcomeback, men i en helt annen rolle.

– Jeg har både barn og barnebarn her, så jeg ser fram til å komme tilbake og rusle rundt i byen som bestefar.

Se bildet større

I ti år har Odd Olsen Ingerø vært hatt sjefskontoret på Skjæringa. Nå er tiden omme. FOTO: Geir Barstein

Se bildet større

Særlig en rednings-aksjon i 2011 gikk inn på Ingerø

Se bildet større

I 2004 var det uvanlige mange bjørner rundt Longyearbyen. Det satte ikke Ingerø særlig pris på. – For de fleste er det en opplevelse når en bjørn kommer til byen, men for meg har det betydd trøbbel, sier han.

Se bildet større

I 2004 tok han beslutningen om å avlive en innpåsliten bjørn i Longyearbyen. Avgjørelsen ble ikke bare populær.

Se bildet større

Forholdet til russerne har for det meste vært uproblematisk, sier den avtroppende sysselmannen. Her står han sammen med den russiske generalkonsulen Aleksander A. Antipov (65), som takket av i 2012. FOTO: Birger Amundsen (arkivfoto)

Se bildet større

Første dag på kontoret i 2001.

Siste nytt i Nyheter

Elleville scener for hundreåringen

Et imponerende show, en porsjon nakenhet og god trening for lattermusklene da Longyearbyen gratulerte Store Norske med 100-årsdagen i går.

Mistet broren i gruva

Frank Robert og Bent Jakobsen mistet broren Geir Arne Jakobsen i en gruveulykke i 1991. Torsdag avduket de minnesmerket.

Verdig og rørende markering

Brødrene Bent og Frank Robert Jakobsen mintes sin bror Geir Arne og de 123 omkomne da de avduket minnesteinen i ettermiddag.

Ble hørt av politikerne

Ungdomsrådet føler de har blitt hørt etter at sentrumsplanen er lagt fram. Nå ønsker de ny flerbrukshall.

Vil overvåke nøye i vinter

NVE starter opp den lokale skredvarslingen for vinteren når snøen kommer.

Får endelig ro til barndomsboken

Tone Nødtvedt har dratt fra mann, datter, katt og hus i Bergen for å skrive om å vokse opp i Longyearbyen på 1950-tallet.

Annonse
Annonse
Do NOT follow this link or you will be banned from the site!